Klikk her for å åpne publikasjonen Radio/TV-bladet nr. 10/1966  Radio/TV-bladet nr. 10/1966


Red arrow Klikk her for å åpne publikasjonen Radio/TV-bladet nr. 10/1966


Sidan 20 i Radio/TV-bladet nr. 10/1966

Cforts. fra side 300.) 625 linjene som avsøkes på bildeplaten i fjernsynkameraet. Bilderøret i mottakeren har en elektronstråle som søker over bildeskjermen etter nøyaktig samme mønster som brukes for avsøkning av bildeplaten i kamerarøret. Ved hjelp av styreimpulsene eller synkroniseringsimpulsene, som ble satt til bildesignalet før det forlot studio, blir det nå sørget for at elektronstrålen i bilderøret skifter fra linje til linje og fra bilde til bilde til riktig tid og helt ut følger samme takt som avsøkingen i kamerarøret. Skjermen i bilderøret er belagt med et fluoriserende skikt på innsiden, som lyser opp når det treffes av elektronstrålen, og lysstyrken bestemmes av intensiteten i elektronstrålen. For å få samme bilde som avsøkes i kamerarøret gjengitt på bildeskjermen i mottakeren, gjenstår det da bare å la intensiteten hos elektronstrålen i bilderøret variere i takt med bildesignalet. Skal bildet bli pent, må en i praksis også sørge for at elektronstrålen ikke får treffe bildeskjermen i tilbakeløpsperiodene mellom linjer og bilder. Denne tankeflukten fra kamera til mottakerskjermen hos seeren, gjelder et svart/hvitt bilde, men dersom vi fremdeles holder oss til rene grunnprinsipper, skulle det ikke være så vanskelig å sette farge på bildet. Etter «trefarge-teorien» kan alle farger komme i stand ved blanding av rødt, grønt og blått i forskjellige styrkeforhold. Når øyet oppfanger lys av disse tre primærfargene, får vi additiv fargeblanding til en resulterende farge, som bestemmes av hvor meget av hver primærfarge blandingen inneholder. I fargefjernsyn er dette utnyttet ved at en tar opp tre bilder i studio i stedet for ett som i svart/ hvitt fjernsyn. Fargekameraet har tre bilderør, og disse bilderørene får inn bildet fra kameralinsen gjennom et system av speil og filtre, slik at det ene røret får et bilde med bare rødt lys, det andre med bare grønt lys og det tredje med bare blått lys. De tre bildene gjøres om til elektriske bildesignaler som har fått betegnelsene R-signal for rødt, G-signal for grønt og B-signal for blått. Ved forskjellige utspekulerte knep slås de tre fargesignalene sammen og overføres til publikums mottakere uten at det brukes større båndbredde enn for et svart/hvitt program. I fargemottakeren gjenopprettes R, G og B-signalene, og dersom en hadde tre bilderør med rød, grønn og blå bildeskjema, kunne en vise nøyaktig de samme tre bildene som tas opp i fargekameraet. I praksis er en ikke særlig interessert i tre bilder med rød, grønn og blå farge. En ønsker å se de tre bildene samtidig — så å si lagt på hverandre — slik at øyet, ved additiv fargeblanding kan opp¬ fatte samme bilde i farger som linsen i fargekameraet ser. Det har ikke vært lett å få til dette, men det har lykkes ved at det i de fargemottakerne som i dag er i vanlig bruk, benyttes bilderør som kan vise de tre primærfargene samtidig. I stedet for et sammenhengende fluoriserende skikt på bildeskjermen, som i en svart/hvitt-mottaker, har bildeskjermen i fargemottakeren tre forskjellige typer av fluoriserende belegg, en type som gir rødt lys når den treffes av elektroner, en som lyser grønt og en som lyser blått. Alle tre typene av belegg er spredt ut over hele bildeskjermen i form av små prikker, men forskjellige farger dekker aldri over hverandre. Med passende forstørrelse ser det ut som om hele bildeskjermen er tett dekket av grupper med en rød, en grønn og en blå prikk i helt regelmessig mønster. Fargebilderøret har tre elektronstråler som er slått sammen til en tett bunt, og denne tredelte elektronstrålen feier over bildeskjermen med tilsvarende takt og mønster som i en svart/hvittmottaker. Forskjellen fra svart/hvitt-mottakeren består i at enkeltstrålene i bunten hele tiden styres slik at én treffer bare røde bildepunkter, én bare grønne og én bare blå. Intensiteten hos enkelt-strålene styres av henholdsvis rødt, grønt og blått bildesignal. I stedet for en elektronstråle som tegner ett bilde i svart, hvitt og gråtoner, har vi her altså tre elektronstråler som samtidig tegner et rødt, et grønt og et blått bilde, og øyet oppfatter, i overensstemmelse med trefarge-teorien, disse tre sammenfallende bildene som en gjengivelse av samme fargebilde som kameralinsen ser i studio. USA var den første nasjon som startet regulære fargefjernsynsendinger. Det skjedde i 1954, etter at en i 1953 hadde valgt det såkalte NTSC-systemet som teknisk standard. NTSC-systemet var et resultat av en langvarig utvikling som begynte da engelskmannen J. L. Baird fikk i stand verdens første demonstrasjon av fargefjernsyn i 1928. Det største arbeidet ble likevel utført i USA i begynnelsen av 50-årene, da praktisk talt hele landets elektroniske industri var engasjert i å finne en best mulig teknisk standard for fargefjernsyn. Resultatet var da også oppsiktsvekkende. Det hadde lykkes å få i stand fargefjernsyn som kunne overføres fra sted til sted innenfor samme båndbredde som svart/hvitt fjernsyn, og som dessuten var «kompatibelt». At en teknisk standard for fargefjernsyn er «kompatibel», vil si at fargesendingene kan mottas som svart/hvitt fjernsyn i svart/hvitt-mottakere samtidig med at det mottas i farger i farge-mottakere. 310

Sid 19 - TV I HAMMERFEST Finnmark er kommet med i TV-bildet, idet Norges nordligste by, Hammerfest,   Sid 21 - Dessuten kan fargemottakerne motta svart/hvittsendinger like bra som vanlige svart/hvitt-mottakere.  
To read this myPaper publication you need to have JavaScript activated in your web browser. You also need to have at least Flash Version 6 installed.
Innehållsförteckning
Powered by myPaper - www.mypaper.se