Klikk her for å åpne publikasjonen Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008  Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008


Red arrow Klikk her for å åpne publikasjonen Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008


Sidan 8 i Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008

MOTOWN 50 Først to fanfarer: Tam tam-tara tam tam. Så skarptrommeslagene, som sviende piskesnerter, supplert av en raslende klapperslange i form av en tamburin med lisens til å drepe.. Plutselig svinger alt i nesten spastiske bevegelser. Og Martha (Reeves), hovedstemmen i Martha & the Vandellas, roper ut stammehylet: ”Callin’ out around the world/Are you ready for a brand new beat?”. TEKST AUDUN TYLDEN / ILLUSTRASJON THOMAS ORVELAND Selv om dette for meg er Motowns nasjonalsang fremfor noen, så er ”Dancing In The Street” mer enn det: Den er bilbyen Detroit’s Kyrie Eleison – og selv om yppersteprester fra David Bowie til Mick Jagger har gjort sine forsøk på å tolke låten på sitt eget vis, så har de styrtet i flammer til jorden, alle som en. Martha and the Vandellas var bare en av et snes svarte sanggrupper som utgjorde ryggraden i det svarte plateimperiet Motown i Detroit. Typisk nok, var Martha Reeves egentlig sekretær og sentralborddame, men Hitsville-huset i 2648 West Grand Boulevard boblet over av kreativitet. Alle tok del i studioet i kjeller’n, selve hjertet i huset. Der ble det hamret ut nye slagere på timebasis, og rundt omkring i bygningen satt forskjellige komponister, arrangører, tekstforfattere, musikere og artister i grupper og snekret sammen nye låter, nye tekster, og nye dansetrinn. Grunnlegger Berry Gordy var langt fra den første afroamerikanske platedirektør, men han var den første svarte entreprenør i bransjen som tenkte langsiktig. Han forstod at dersom han skulle oppnå suksess måtte han ha 100% kontroll over alle prosessene og stadiene i en underholdningsbransje befolket av mange sjarlataner og lurendreiere. Og til å hjelpe seg, måtte han ha de aller, aller beste innenfor alle kategorier. Gordy begynte på en karriere som bokser, men innså tidlig at han aldri ville bli noen stor mester. Innenfor boksemiljøet traff han imidlertid Jackie Wilson, og fikk overtalt Wilson til å spille inn noen låter han hadde skrevet. Wilson traff blink med ”Lonely Teardrops”, men Gordy oppdaget fort at de få cents han fikk som komponist alene, langt fra var nok til å tjene til livets opphold. Skulle han lykkes i musikkbransjen, måtte han ha kontroll. Han jobbet på bilfabrikk om dagen, og traff her en rekke fremtidige klienter og kolleger som alle hadde det til felles at de drømte om å gjøre det stort innen showbusiness. Gordy la seg opp penger og startet Motown Record Corporation (Motown = kortform for Motortown). De første produksjonene han gjorde, leaset han videre til andre selskaper – og sine første listeplasseringer fikk han med Marv Johnson (på United Artists) og The Miracles (på Chess). Dessuten hadde hans søster, Anna Gordy (som senere skulle gifte seg med Marvin Gaye) startet Anna Records, hvor Barrett Strong fikk en hit med ”Money (That’s What I want)”. Jo da, takket være nordengelske sjømenn som hadde med seg plater hjem fra de syv hav, dukket denne platen opp i Liverpool, og sangen havnet prompte på The Beatles’ repertoar og på deres 2. LP, With The Beatles. Men snart sveivet Gordy ut hits på ikke mindre enn fem forskjellige etiketter: Tamla, Motown, Gordy, VIP og Soul. Den første millionselgeren kom i 1960 med The Miracles og ”Shop Around”, året etter The Marvelettes’ ”Please Mr. Postman”, og deretter et veritabelt skred med hits fra The Four Tops, The Temptations, The Supremes, Marvin Gaye, Stevie Wonder (som først hadde Little foran navnet sitt), Jr. Walker & the All Stars, The Contours, The Miracles, The Spinners, Tammi Terrell, Brenda Holloway… listen er tilsynelatende endeløs. I det første tiåret, fra 1960 til 1970, hadde Motown 110 topp ti hits i USA, et hundre og ti!! Og i ”ormegropa” i kjelleren – som Studio 1 ble kalt – satt The Funk Brothers og spilte på omtrent alle som en. Som for eksempel på filmmusikken til den fantastiske filmen ”Standing In The Shadows Of Motow”. Ingen visste hvem de var. Gordy tillot aldri at navnene deres ble trykt på coveret, men de spilte på flere nummer 1–hits enn Elvis, Beatles, Stones, og Beach Boys til sammen! Gordy samlet de beste produsentene, de beste arrangørene, de beste musikerne og de beste artistene under ett tak. Han betalte rimelig godt (det var langt fra noen selvfølge i den bransjen), men forlangte full eksklusivitet og lojalitet. Alle låter skulle forlegges på selskapets forlag, Jobete Music, og alle husprodusentene, det være seg Holland/Dozier/Holland, William Stevenson, Smokey Robinson, Norman Whitfield, eller Ashford/Simpson, skulle kun jobbe for selskapet sine innspillinger. I Europa gikk det litt tid før The Motown Sound fikk sitt gjennombrudd. Først ute var England med Mary Wells’ My Guy i 1964, tett etterfulgt av The Supremes’ Where Did Our Love Go. Kort tid etter fikk Gordy sin egen Tamla Motown – label i Europa, og hitmaskinen bare skylte over kontinentet også. Da hadde imidlertid fenomenet Northern Soul eksistert en god stund i Nord-England, hvor datidens kids danset til obskure amerikanske R&B-singler på obskure labler fra Detroit og der omkring – et særfenomen som eksisterer den dag i dag og som gjør at de mest sjeldne Motown- singler som floppet den gang da, omsettes for fantasisummer på platesamlermarkedet nå. De som skapte The Motown Sound sammen med produsentene, var de tidligere nevnte Funk Brothers. Først i ettertid har vi lært om den sjeldent begavede bassisten James Jamerson, som egenhendig gjenoppfant måten å spille bassgitar på. Sammen med trollmannen med trommestikkene, Benny Benjamin, skapte de to et veritabelt kraftverk av en rytmeseksjon som en hel verden desperat forsøkte å finne ut av. Musikerne som deltok på den første Englandsturneen med Motown- artister, var himmelfalne da de oppdaget at de var bedre kjent der enn i sitt hjemland! I disse dager lades det opp til Motowns 50 års jubileum. Ingenting er som det var, selvfølgelig, selskapet rykket seg selv opp med roten og flyttet i 1972 til Los Angeles. Noen av de legendariske musikerne fulgte med, men langt fra alle fant seg til rette. Berry Gordy var fascinert av Hollywood, og en viss Miss Diana Ross hadde store ambisjoner der. Hun visste å snurre sin mentor rundt lillefingeren (det var først i 1977 at hun giftet seg med Arne Næss), og ”Lady Sings The Blues” ble faktisk en stor suksess for Motown, det skal innrømmes. En del artister forlot Motown etter hvert, men det var faktisk de færreste som hadde noen nevneverdig suksess i ettertid. Utover sytti- og åttitallet utviklet Motown- maskinen en rekke nye hit-artister som The Jackson 5 med lille Michael i spissen, The Commodores, Lionel Richie, Teena Marie og Rick James. I 1988 solgte Berry Gordy Motown til MCA, som via en kronglete historie nå er en del av Universal Music Group. Men den arven han har etterlatt, i form av borti ett tusen magiske lydfiler i form av singlespor som i løpet av to og et halvt minutt angriper deg både i beina, i balla og i hodet, er en skattekiste av dimensjoner. Ja, jeg hadde nesten glemt det: Hvis mulig, hør på det i mono. Aller helst avspilt gjennom den originale bilradioen i en Oldsmobile Cutlass 1964-modell, eller en Buick Skylark. For det var slik låtene ble mikset, for at de skulle treffe deg der. Den høyt respekterte forfatteren, rockekritikeren og freelancejournalisten Dave Marsh har i sin fascinerende og ytterst velskrevne bok The Heart of Rock & Soul – The 1001 Greatest Singles Ever Made” på sitt beste subjektive maner rangert det han mener er de 1001 beste singlene som noensinne har vært utgitt, hver av dem forsynt med et lite essay enten om selve låta, om pussige facts rundt den, eller rent politiske eller sosiologiske omstendigheter for samtiden som måtte være relevante. Boka er både imponerende og omfattende, og avslører forfatterens svært varierte smak idet den inneholder alt fra garasjerock til country, fra rap til R&B, og fra Merseybeat til psykedelia. Det overrasker kanskje de færreste at ”vinnermelodien” – altså den låta som havner på førsteplass – er Marvin Gaye’s versjon av ”I Heard It Through The Grapevine”. Mer oppsiktsvekkende er det at blant de 30 beste er det hele 6 Motown- låter: 1. “I Heard It Through The Grapevine” MARVIN GAYE (Nr. 1, 1968) 4. “Reach Out I´ll be There” THE FOUR TOPS (Nr. 1, 1966) 10. “Nowhere To Run” MARTHA & THE VANDELLAS (Nr. 8, 1966) 19. “Do You Love Me” THE CONTOURS (Nr. 3 1962 og nr. 11, 1987, takket være sin deltakelse i filmen Dirty Dancing) 25. “What´s Going On” MARVIN GAYE (Nr. 2, 1967) 27. “My Girl” THE TEMPTATIONS (Nr 1, 1965) The Beatles dukker først opp på 29. plass med ”Ticket To Ride”, mens The Beach Boys’ beste plassering er nr. 75 - og det er verken ”Good Vibrations” eller ”God Only Knows”! 8 10/2008

Sid 7 - 10/2008 7 haugenbok.noHaugen Bok • Postboks 175, 6101 Volda • epost@haugenbok.no   Sid 9 - RLyle & Scott 20080825_Final.pdf 25-08-08 14:25:57  
To read this myPaper publication you need to have JavaScript activated in your web browser. You also need to have at least Flash Version 6 installed.
Innehållsförteckning
Powered by myPaper - www.mypaper.se