Klikk her for å åpne publikasjonen Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008  Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008


Red arrow Klikk her for å åpne publikasjonen Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008


Sidan 52 i Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008

Snapshot av Lisa Tønnes siste show på Latter DVD FANNY OG ALEKSANDER (1982) Regi: Ingmar Bergman I rollene: Gunn Wållgren, Bertil Guve, Allen Edwall, Erlend Josaphson m fl 6 Fanny og Aleksander er Bergmans siste spillefilm for kino. Det er ikke uvanlig at store strenge mestere mykner på tampen av karrieren. Selv om denne er desidert mer lystig og lys enn de symboltunge Det syvende innseglet (1957) og Persona (1966), er Bergman heldigvis ikke et slikt eksempel. Fanny er verken et symptom på ny-religiøs vekkelse eller overgivelse hos den aldrende Bergman. Tvert i mot tar han opp de samme temaene som tidligere; spørsmål omkring Guds eksistens, skillet mellom fantasi og virkelighet og menneskers uavbrutte rollespill for å nevne de mest karakteristiske. Som før er det proppfullt av symboler, referanser og betydningsnivåer. Forskjellen fra tidligere, og muligens også genistreken, er at Bergman her samtidig forteller en dypt rørende og underholdende historie. Vi har med en familiekrønike å gjøre, der kjernen er den livsglade og eksentriske teaterfamilien Ekdahl. Hovedkonflikten oppleves gjennom en ung gutts øyne, nemlig Alexanders, og opptrappes i det hans karismatiske far dør og moren flytter sammen med Vergerus, en streng og pietistisk biskop. I første del er Alexander stort sett observatør. Her er hendelsene skildret realistisk. Etter hvert som han trer fram i forgrunnen og blir offer for biskopens maktsyke, begynner filmuniverset å forandre seg. Det dukker opp både spøkelser og elementer av svart magi, men overraskende nok uten at det virker unaturlig i det realistiske landskapet. Det Bergman så overbevisende klarer er å bryte ned skillet mellom Alexanders fantasi og filmuniverset for øvrig. Magien og fantasien er Alexanders våpen overfor biskopen, og samtidig de størrelsene Bergman opphøyer i filmen. Det er pussig at han kaller filmen opp etter to personer og ikke bare etter den som så tydelig er filmens hovedkarakter. Er det en avledingsmanøver eller en understrekning av at Alexander er regissørens alter ego? Prestesønnen Bergman har brukt mange filmminutter på å fordøye farsarven. I Fanny og Alexander begår han det endelige fadermordet og proklamerer et mer panteistisk grunnsyn på bekostning av kristendommen. Høflig og en smule stormannsgal lar han Strindberg få oppsummere filmen i det som må være tidenes vakreste og best timede slutt:”Alt kan skje, alt er møjligt och sannolikt, Tid og rum existerer icke; På en obetydlig verklighetsgrunn spinner inbillningen ut och väver nye mønster”. Silja Espolin Johnson Releasedato 10. september LA HAINE (1995) Regi: Mathieu Kassovitz I rollene: Vincent Cassel, Hubert Koundé, Saïd Taghmaoui 6 Jeg elsker Star Wars. Baz Luhrmann. The Matrix. Det spektakulære og ekstravagante. Arven etter Méliès. Men allikevel er det ikke til å komme forbi: Lumiere-tradisjonen ligger fortsatt et hestehode foran i racet om å kreere de heftigste filmopplevelsene. Og hva passer vel bedre enn å supplere omtalen av den italienske nyrealismens uforlignelige svanesang Umberto D. med en langt nyere klassiker fra samme skole. For selv om De Sicas film er en ruvende gigant i filmhistorien, behøver ikke La Haine så mye som å stille seg på tå for å se den rett inn i øynene. Nyutgivelsen skyldes at filmen nå er tilgjenglig på Blue-Ray. Og det er fint, men samtidig noe ironisk. La Haine er en film som fungerer suverent på VHS og bestemors gamle svart-hvitt TV. Da det uansett tar mindre en fem minutter før du glemmer at du ser en film, og i stedet befinner deg i dypet av de Paris’ forsteder i selskap med Vinz, Hubert og Saïd. Tre unge gutter som lever et liv preget av fornedrelse og dystre fremtidsutsikter i et elitistisk fransk samfunn. Dette er et portrett av sosial urett, klart kritisk til politi og styringsmakter. Men samtidig er dette noe langt mer enn en politisk film. Og livet og kampen i en marginalisert betongørken blir et uttrykk for dypt allmennmenneskelige forhold som strekker seg langt utover rase, alder og spesifikk kontekst. En hardtslående, sval og fryktløs klassiker. En av forrige tiårs fem beste filmer. Gaute Brochmann Releasedato 24. september The Hills 3 Du så kanskje MTV’s Laguna Beach? Dokudrama i pigg forpakning med Lauren, Heidi, Brett og Jason – high school kids med dådyrøne og dyre vaner? Nå har hele gjengen flyttet til Beverly Hills – the Hills, og dramatikken kan fortsette. Hei hurra for fan’sa. Lauren har begynt på super cool, fashion school, og lander en jobb i Teen Vogue. Bestevenninna, Heidi, mønstrer på som assisterende festplanlegger i Bolthouse Productions: ”Because I’ve - like – always wanted to work with parties because i love to party”. Gutta derimot prøver å kombinere minst mulig jobb med flest mulig damer, og lykkes ganske godt med det. Hva de ulike egentlig gjør er egentlig ikke så viktig. Poenget er at de er der - og at vi kan kikke på dem. Da blir det store spørsmålet: Er de morsomme å kikke på? Tja. Sammenlignet med Beverly Hills 90203 er dramaturgien i The Hills som en tur i Nordmarka – mye opp og ned uten de helt store toppene. Det er for så vidt greit, men setter desto større krav til karakterene og de små hendelsene. Altså: Lauren er ganske søt og passe blåst. Heidi er blåst og veldig søt. Brett, kjæresten til Heidi, er litt kjekk og litt teit – og det er Jason også, kjæresten til Lauren. Men det må mer til enn som så for å skape serieavhengighet. Skal det være sosse-teen drama fra Hollywood vil jeg ha dunder og brak og noe å feste blikket på: Pamela-damer og megakjekke menn, kranglig og klining, hekser og troll, prinser og prinsesser. En sesong var ikke nok til å overbevise, men hvem vet hva som skjer i sesong nummer to (tre, eller fire). Ragnhild Toft Brochmann Releasedato 27. august UMBERTO D. (1952) Regi: Vittorio De Sica I rollene: Carlo Battisti, Maria-Pia Casilio, Lina Gennari Iliena Simova 6 Det hyggelige med å anmelde DVD, er at man har en unnskyldning til å skrive om gamle favorittfilmer som relanseres. Skjønt, dette er ikke så mye en anmeldelse som en anbefaling. Og ikke så mye en anbefaling som en befaling: Se denne! Alle som har hatt noe som ligner på media-kunnskap et eller annet sted i utdannelsesløpet, har vært innom De Sicas ”Sykkeltyvene”. Som sammen med Rossellinis ”Rome, Open City” er den italienske nyrealismes ansikt utad. Umberto D. kom et par år senere, og er ikke ulik i tone og tilnærming. Allikevel var den en dundrende fiasko. Publikum og offentlighet mislikte filmen sterkt. Og det forstår jeg godt. For dette er en sjeldent brutal seeropplevelse. Ikke fordi den er voldelig eller beskriver ekstrem sosial urett. Smerten påføres gjennom et ekstremt humant og nådeløst ærlig portrett av en gammel mann. Ikke spekulativt, ikke sentimentalt, ikke moralsk. Bare nøkterne betraktninger rundt en del sannheter som er så ubehaglige at det er vanskelig å sitte i selskap med dem: Vi blir eldre. Uten å bli sterkere. Daglig kamp og smerte romantiseres i møtet med ungdommens gave. Men for gamle Umberto D. blir drømmen om en bedre morgendag vulgær. Og verdig forsoning med verdens tarvlighet og egen forgjenglighet det eneste som gjenstår. En indre kamp vi tvinges til å ta del i. Som også vil bli vår, en dag. Og det er simpelthen anstrengende å ta inn over seg. Men vel verdt det. Dette er filmkunst på aller øverste nivå. Som uanstrengt konkurrerer med det ypperste fra nabosjangere som litteratur og teater. Intet mindre enn en åpenbar kandidat til tidens beste. Gaute Brochmann Releasedato 24. september BEST AKKURAT NÅ UNDERVISNINGSFILM Vicki Christina Barcelona Regi: Woody Allen Allen remuterer til gamle høyder. The Fall of the House of Usher Regi: Jean Epstein Uunnværlig impresjonistisk grøsser fra 1928. Lonesome Cowboys Regi: Andy Warhol og Paul Morrisey Western uten sammenligning. De har vært titulert ”det rebelske kull fem”. Men leverer eksamens-filmer traustere enn takpapp. Undervisningsfilm skal ikke være morsom, men instruere oss i noe viktig. Skolefilm har noe av det samme utgangspunktet. Og disse filmene er absolutt ikke morsomme. Men viktige? Den Norske Filmskolen har beriket offentligheten med nok en generasjon, og N&D tar en titt inn i krystallkulen. For som broilere fra Norsk Films eget klekkeri, er det en kjent sak at dette er mennesker som i løpet av få år vil få sine åndsverk stilt til skue på kinoer over det ganske land. Og hva kan vi vente oss? Med forsiktig optimisme kan vi konstatere at det neppe er noen radikal forverring på gang. Det varslede opprøret har rett nok blitt kvalt før det slapp ut av undervisningsrommene, men ”tradisjonelt” er jo ingen nødvendig ekvivalent til ”elendig”. Og dette er teknisk ganske solide produksjoner. Dog uten eksperimenter. Ikke noe tull. Ingen slinger i valsen. Greske dramaturgi-modeller. Skyggen av Robert McKee. Ufarlig og urnorsk og hvorfor skal vi i det hele tatt gidde å late som om vi er overrasket? Er om kommunegrått egentlig mer løfterikt enn nattesvart? Men uansett finnes det lyspunkter. I alle fall to, som dessverre på hver sin måte tydeliggjør problemene som hviler over institusjon og bransje. For det første. Itonje Guttormsen er allerede beskrevet her i bladet, og lever freidig sin egen 81/2 på et tidlig tidspunkt i karrieren. Velgjort, kostbart utseende, men sammenlignet med hennes tidligere filmer litt veik i de avgjørende fasene. En god film, men ingen videreutvikling av langt dristigere tidligere prosjektene. Kanskje et ønske om å vise at hun kan lage ”ordentlig film”, og det er forstålig ettersom hun kastes hodestups ut i en bransje hvor det er normen. Men som enkeltverk blir dette uansett litt skuffende. Skuffelsen er også bitende etter å ha sett Hotellstäderskean. Ikke fordi den er dårlig. Tvert om. Som tittelen indikerer er regissøren svensk. Hun heter Ann Holmgren, og har levert den klart sterkeste filmen. Stasborgerskap i vår disfavør til tross; verket er i det minste av den norske skolen. Blågule skuespillere, ja vel, alltid smart, men det er også folk på den andre siden av kamera som gjør en kjempejobb. Nærmere bestemt fotografen. Påfallende sterkt. Jeg tror jeg stanset DVDen seks- syv ganger i løpet av de tyve minuttene filmen varer, frøs bildene i lutter begeistring. Dette er utrolig, tenkte jeg. Her har vi The One. Eneren. En elev som virkelig er jævla talentfull! Men neida, det er hun ikke. Hun er jävla talentfull, selvsagt. For rulleteksten blir et slag i ansiktet. Som eneste medvirkende på samtlige av de seks filmene viser Hotellstäderskan seg å være skutt av en svensk studine. På utlån fra Dramatiske Institutet, selvsagt. Frida Wendel. Du er flink. Dermed Filmskolen på Lillehammer leverer fortsatt ikke i nærheten av Europeisk toppnivå. Effektivt illustrert ved å bringe inn én fattig representant fra et land med tunge filmtradisjoner. I en film som viser at teknisk dyktighet og tradisjonell storytelling ikke behøver å være drita kjedlig. Men i de andre filmene er tendensen klar: Konvensjonelt og kjedelig. Og det da er det betimelig å spørre seg om kreftene brukes riktig. For mislykket konservativ film kan være en god ting. Så lenge den ansporer et nytt, mer radikalt prosjekt som virkelig kunne sette norsk film på verdenskartet. Og jeg kan ikke tenke meg noe bedre arnested enn Filmskolen på Lillehammer. Og til sist, bare for å gi en smak på voksenlivet. Slik er det å bli anmeldt på trykk med terningkast: Maria Moseng 5Hotellstäderskan Regi: Ann Holmgren 4 Den Utvalgte Regi: Itonje Søimer Guttormsen 3 We will all be Stars Regi: Helen Komini Olsen 2 Balloon Moods Regi: Martin Lund 2 Sarah83 Regi: Vibeke Heidi 1 Oasen Regi: Kristoffer Metcalfe REDAKTØR: GAUTE BROCHMANN FLER ANMELDELSER WWW.NATTOGDAG.NO

Sid 51 - Filmmagasinet Bergensavisen”DOOMSDAY MÅ OPPDAGES” FilmmagasinetDagsavisenPÅ LEIE   Sid 53 - Fra produsentene av DIE HARD 4.0og LORD OF WAR“Recalls the spirit of Texas Chain  
To read this myPaper publication you need to have JavaScript activated in your web browser. You also need to have at least Flash Version 6 installed.
Innehållsförteckning
Powered by myPaper - www.mypaper.se