Klikk her for å åpne publikasjonen Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008  Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008


Red arrow Klikk her for å åpne publikasjonen Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008


Sidan 50 i Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008

pel til å spise opp. Ellers er filmen så godt tenkt og gjort at den kan lunte langsomt av gårde i sitt helt svenske tempo, med klare farger og nøktern, redelig disposisjon av virkemidler. For Alfreddson veit godt hva som er virkelig skummelt her i verden. Og det er selvfølgelig ikke det evinnelige ”noe” som beveger seg der ute i villmarken 2, men heller det ”noe” som beveger seg i din egen kropp. Og hva beveger seg i kroppen om ikke blod og kjærlighet? Mørkerødt er det i alle fall, og det koagulerer når du ”dør”. Kyrre Bjørkås Premieredato tbd Poor Boy’s Game Regi: Clement Virgo I Rollene: Danny Glover, Rossif Sutherland, Flex Alexander, Greg Bryk m.fl. 4 Boksefilm til ettertanke er ikke hverdagskost. ”Poor Boy´s Game” kommer i så måte nærmere ”Raging Bull” enn hva Virgos foregående ”Lie With Me”(2005) kom ”Last Tango In Paris”. Om ikke akkurat noen klassiker, leveres her et kløktig moralsk drama om hevn, bot, raseforskjeller ,vold og rettferdighet. Whitetrash-bokseren Donnie Rose kommer ut fra spjeldet etter 10 års soning for en stygg voldsepisode mot en svart tenåring. Med mye dritt i bagasjen, men et oppriktig ønske om å make things right. Den svarte befolkningen i hjemstedet Halifax, med den lettere stormannsgale og selvelskende proffbokseren Ossie Paris i spissen, er ikke like entusiastisk for løslatelsen og tørster etter hevn for Donnies ugjerning. Ossie satser på å drepe Donnie i ringen og med menigheten i ryggen setter han opp kampen. Voldsofferets egen far, Ossies gamle boksetrener og mentor George som nå pleier den handikappede sønnen, er imidlertid ikke med på lynsje- stemningen og ber Ossie avlyse kampen. Da hans ønske ikke tas til etterfølgelse, ender han opp i den lettere ironiske situasjonen å trene mannen som ødela livet til hans eneste sønn. Rossif Sutherland gjør en svært overbevisende rolle som Donnie og ligner til tider kanskje mer på sin far Donald enn storebroren Kifer. Danny Glover er som alltid gjennomsolid og kanskje filmens største bragd på skuespillersiden. Hva manus og regi forøvrig angår, er filmen kanskje en smule langtekkelig og litt klossete i sin dramaturgiske kurve men Clement Virgo er likefullt på vei mot noe. Anders Wimpleman Premieredato 17. oktober Stepbrother Regi: Adam McKay. I Rollene: Will Ferrell, John C. Reilly, Mary Steenburgen, Richard Jenkins m.fl. 1 Det lages til enhver tid en dårlig film. En helvetes vederstyggelig komedie i Hollywood-format med utrangerte hasbeens siste krampetrekninger i rampelyset. En siste joke, en siste fjert på lerretet før de forsvinner ut i permanent obskuritet og glemsel til evig tid. ”Stepbrother” er en grov fornærmelse mot all verdighet og intelligens. Lavpannet humor selv barn må få problemer med å svelge eller, enda mindre, le av. Filmen skisserer det usannsynlige scenarioet at det gamle paret Nancy og Robert gifter seg, begge med hver sin godt voksne late og infantile sønn boende hjemme hos seg, den ene styggere enn den andre (John C. Reilly) men begge like dumme og strengt tatt tilbakestående. De blir derfor, høyst ufrivillig, stebrødre og havner under samme tak og helvete bryter løs. Plotet går kort sagt ut på at 2 voksne menn, som begge nesten kunne ha vært faren din, springer rundt og oppfører seg som tenåringer for ikke å si barn: testikler gnis på tamtrommeskinn, banneorda hagler og du vil bare ut av kinosalen. Få slutt på det hele. Den kan i beste fall leses som en lite morsom satire på den utvidede ungdomstiden men for min del blir irritasjonsmomentene for mange. Og det stygge trynet til John C Reilly er et jeg håper jeg aldri ser igjen, på film eller bilde. Anders Wimpelman Premieredato 10. oktober Stille Lys Regi Carlos Reygadas I rollene: Elisabeth Fehr, Jacobo Klassen, Maria Pankratz 1 I presseskrivet til Stille Lys hevdes det at dersom Edvard Munch hadde levd i dag, ville han ikke malt bilder, men snarere laget filmer som dette. La oss isåfall være takknemlige for at Munch ligger trygt begravet, for denne filmen hadde vært en stygg ripe i lakken for det store geniet. Uttalelsen sier dessverre ikke så mye om kvaliteten på dette makkverket, men forklarer istedet pretensjonsnivået regissør, Carlos Reygadas har lagt seg på: lysår over sitt eget hode. Settingen er original nok. Et mennonitsamfunn i Mexico, der de dypt religiøse innbyggerne ser ut som Smiths Venner og prater en merkelig plattdeutsch. Historien derimot er så syltynn at det faktisk er et kunststykke å få halt den ut over to timer. Hovedpersonen, Johan er gift og har en skokk med unger. Han er forelsket i en annen kvinne og har et forhold gående med denne. That`s it – klassisk såpeopera, bare satt til et eksotisk miljø og utført på en måte som skal få deg til å tro at du ser noe viktig. Men ikke la deg lure. Det viktigste du får sett her er regissørens egen forfengelighet blottstilt, og hvem bryr seg egentlig om Carlos Reygadas? Mannen er en mexikansk Erik Poppe. En pompøs spradebasse uten kunstnerisk verdi. De har til felles at de har ingenting å fortelle, men roper høyest likevel. Akersgata, hvor er janteloven når man trenger den? Per Vigmostad Premieredato: 24. oktober The Wackness Regi: Jonathan Levine I rollene: Ben Kingsley, Josh Peck, Olivia Thirlby, Famke Janssen, Mary-Kate Olsson 5 1994, sommerferie, New York: Alle har reist, byen er tom. Og Luke Shapiro er tom. Tom, trist og venneløs, selgende hasj til et rotløst klientell på øvre Manhattan: Til parkhippier, kule skolekids, sofanevrotikere og sin egen psykolog, Dr Squires. Og, til Squires stedatter, Steph, STEPHANIE. Med uventet omtanke og interesse – både fra doktorfaren og den heite dattera – tar Lukes liv en ny vending. Og sommeren blir varmere – mye varmere. Det er fint å være tilbake på 90-tallet: Old school grafitti, Biggie, De La Soul og jenter med langlugga rufsemanker. Nesten som nå, med andre ord, men uten 2000-tallets blaserte retrofilter. Når The Wackness har blitt en vellykket film, er det nettopp fordi den er ribbet for alt unødvendig fiks faks. Isteden forteller Jonathan Levine rolig og ufortrødent om det viktigste i livet: Om forskjellen på å ha noen og å ikke ha noen. Om å bli sett og om å bli elsket. Om vennskap; om kjærlighet, og om å gi jernet - uansett utfall. Å se the Wackness er som å bla i et gammelt magasin du er glad i: Gjenkjennelig uten å være kjedelig - ekte retro uten mas og staffasje. Kanskje kunne du fått Wackness-følelsen ved å gå på gutterommet eller jenterommet. Lest Topp eller Mad. Hørt gjennom opptakskassetter og tenkt varmt på dem du var ulykkelig forelska i – engang for seksten år siden. Men ikke synk så dypt inn i minnene til at du glemmer tiden og mister bussen til Klingenberg. For filmen er for bra til det – Ben Kingsley for morsom. Josh Peck for flink. Og Olivia Thirlby for deilig. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato 24. oktober Tilbake Til Brideshead Regi: Julian Jarrold I Rollene: Matthew Goode, Ben Whishaw, Hayley Atwell, Emma Thompson m.fl. 2 Det ligger en sval 90-talls revival i luften om dagen, og i filmverden er kanskje dette et av bevisene for det. Fra 1990 og utover kom en rekke britiske historiske kostymedrama, filmatiseringer av mer eller mindre perler fra forrige århundrers litteraturhistorie. De beste med Jermey Irons og de dårligste med Hugh Grant. Emma Thompson var derimot med i alle. Rødtoppen med sin snerpete tilstedeværelse og sitt gravalvor. Tror du faen ikke hun har lurt seg med i denne runden også, i en ellers for så vidt hederlig rolle. Adel og kjærlighet, forbudte frukter og svik i fordums tider, du har sett det mange ganger før og det pirrer egentlig fint lite annet enn kjedsommeligheten. Vi er da transmoderne mennesker, for svarte, gi oss noe annet enn dette påkostede og utspjåkete sølet med tørrvittig dialog på oppstyltet høytidelig engelsk, gamle dagers koketteri og romanse i forviklingar. Ok, filmen foretrekkes fremfor TV-serie-utgaven, fordi den komprimerer den bortkastede tidsbruken til et minimum, lidelsene til et humant nivå. Allikevel blir du sittende å se på klokken. Og det er aldri et særlig godt tegn. Anders Wimpelman Premieredato 31. oktober Sett på noe Beat Tornadoes a, Vardøen BEST AKKURAT NÅ BURN BABY BURN BURN AFTER READING Regi: Ethan og Joel Coen I rollene: George Clooney, Frances McDormoad, Brad Pitt, John Malkovich, Tilda Swinton 4 ”What we learned from this? Never to do it again. Whatever it was we did”. Med disse linjene avsluttes Coens siste film, deres første påfunn etter milepælen No Country. Og det er plausibelt å tro at dette er brødrenes konklusjon over eget prosjekt. Eller for de fleste av sine prosjekter for så vidt. Et hodestups dykk inn i materien. Ofte med sjangerutforskende innfallsvinkel. Rote rundt til det kommer en film ut av det. Så av sted og videre uten å se seg over skulderen eller dvele for mye med det som er gjort. No Country kan sees som et kontemplativt unntak. Burn after Reading som en bekreftelse på normen. Og det er helt fint. Coens tilhører den svært lille, eksklusive kretsen av filmisk høyadel som kan gjøre hva de vil, så ofte de vil, med hvem de vil. Veien fra idé til film er en knapp tomme, noe som resulterer i at passe gode, passe gjenomarbeidede skisser plutselig finner veien til kinoer verden over. Bekledd med de ypperste skuespillerne, som antagelig investerte omtrent like mye tid i prosjektet som du og jeg når vi går på kino for å se den. Og noe mindre energi. Burn after Reading er en slags forviklingsfilm. Eller forviklingskomedie, om vi legger godviljen til. Et vidt spekter av temaer skisses hurtig opp, og fungerer deretter som drivstoff til filmens overordnede misjon, nemlig fremsyningen av umuligheten av kontroll i denne vår verden. Fraværet av logikk. Og sviktende så vel moralsk som rasjonelt grunnlag i våre respektive handlingsmønstre. Vi møter en rekke materielt sett vellykkede mennesker i ymse parkonstellasjoner. Alle er utro, alle ordinære, i den grad karakterer spilt av Clooney, Swinton og Malkovicvh kan være det. Overflaten er rolig, men kruses idet en CD med tilsynelatende klassifisert informasjon havner på avveie og plukkes opp av to treningsstudioansatte som lukter moro og cash. Og snart trekker det opp til en storm som eskalerer til ukontrollerbar tornado av utpressing, misforståelser og etter hvert blodige drap. I en film som ikke er så gøy, men ganske interessant. For som Derrida påpeker: Kaos kan ikke beskrives med rasjonalitet. Og siden det kaotiske er den tydelige tematikken, passer den ustrukturerte, til tider svært tilforlatelige og tilfeldige linjen Coens legger seg på forbløffende bra. Kanskje dette er ubevisst, at de bare forsøker å lage en tomsete gladfilm. Og ja, sikkert det også. Men kjenner jeg gutta rett, tviler jeg på det at det ikke ligger en ekstra klangbunn nede i vrøvlet. For meg ser det ut som om de har invitert alle bransjevennene sine til å foreta et filmatisk eksperiment. Til felles trivsel og uten høye skuldre eller tyngende pretensjoner. Og siden de er de talentfulle menneskene de er, i sine privilegerte posisjoner, er det poengløst å ikke stille resultatet til skue for allmenn forlystelse. Og det har blitt et severdig om enn uviktig kapittel i deres deilig springende filmografi. For selv om Never to do it again. Whatever it was we did. Er konklusjonen, betyr ikke det noen nedgradering av selve prosjektet. Gaute Brochmann Premieredato 17. oktober La den rette komme inn Regi: Tomas Alfredson Black Beauty. Vicky Christina Barcelona Regi: Woody Allen Oppdatert om ung kjærlighet fra den incestiøse oldingen. Burn after Reading Regi: Joel og Ethan Coen Ikke best men mest severdig. Ikke klokest men smartest. En underlig filmopplevelse. GAUTE BROCHMANN FLER ANMELDELSER WWW.NATTOGDAG.NO

Sid 49 - FILM EAGLE EYE Regi: D. J. Caruso I rollene: Shia LeBeouf, Michelle Monaghan,   Sid 51 - Filmmagasinet Bergensavisen”DOOMSDAY MÅ OPPDAGES” FilmmagasinetDagsavisenPÅ LEIE  
To read this myPaper publication you need to have JavaScript activated in your web browser. You also need to have at least Flash Version 6 installed.
Innehållsförteckning
Powered by myPaper - www.mypaper.se