Klikk her for å åpne publikasjonen Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008  Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008


Red arrow Klikk her for å åpne publikasjonen Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008


Sidan 49 i Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008

FILM EAGLE EYE Regi: D. J. Caruso I rollene: Shia LeBeouf, Michelle Monaghan, Billy Bob Thornton 3 D.J. Carusos siste action- thriller forener dagens terrorparanoia med en teknologiangst verdig 60-tallet. Filmen gjør et forsøk på å være viktig og aktuell, men drukner samtidig enhver spire til refleksjon i overkill av virkemidler og et plot som er mekanisk og pompøst: Forestill deg at du oppdager at saldoen på kontoen din plutselig har steget til 750 000 dollar, før du kommer hjem og finner rommet ditt overfylt av våpen, kjemikalier og annet terroristverktøy. Du får en telefon fra en anonym kvinne som vet alt om deg og overvåker din minste bevegelse. Du befinner deg plutselig øverst på lista over nasjonale sikkerhetstrusler, og FBI er på vei. Ditt verste mareritt? Vel. Denne konspirasjonsthrilleren kjører på med så mange biljakter, ”det var jammen nære på” og andre adrenalinutløsere at reseptorene er blokkert etter et kvarter. Og hva skal da engasjere oss i den høyteknologiske katt- og musleken, der iPhones og overstyrte overvåkningskameraer er de viktigste rekvisittene? Individets sårbarhet i en virkelighet som har innhentet science fiction-filmen er et betimelig poeng som i denne pompøse skildringen dessverre blir gjort til farse. Høybudsjetteksplosjoner, Spielberg som produsent og Billy Bob Thornton på rollelista kan kanskje kurtisere noen, men gir ingen garanti for en god fest. Maria Moseng Premieredato 24. oktober Flammen og Citronen Regi: Ole Christian Madsen. I Rollene: Thure Lindhardt, Mads Mikkelsen,Stine Stengade m.fl 5 Danskene har fremdeles et meget godt grep om filmproduksjonen og man blir som nordmann rent flau over å nok engang bekrefte hvor mange lysår ligger foran alle fåfengte forsøk her på vår egen siden av nordkalotten. I den tilsynelatende ustoppelige strømmen av filmer og øvrige artefakter av tåredryppende, nerverpirrende og hjerteskjærende vitnesbyrd fra den andre verdenskrigen, har nok Danmarks andel av historiene vært marginale. Personlig hadde jeg nesten glemt at de i det hele tatt var med på kalaset og kan, med hånden på hjertet og swastikaen, ikke huske en eneste godhistorie fra den kanten fra 1940-45. Takket være min egen fars lettere morbide fetish på feltet, har jeg hørt mange av dem etter hvert, men tar gjerne flere, i hvert fall når de fortelles på en såpass spennende og velregissert måte som dette. Vi følger de fryktløse og barske motstandsmennene Flammen(Thure Lindhardt) og Citronen (Mads Mikkelsen) og deres farefulle kamp mot nazi-okkupantene. Skjønt der filmen raskt kunne glidd over i et nasjonalt heltekvad i sort og hvitt, nyanseres bildet og visker sakte ut skillelinjene mellom riktig og galt, helt og skurk. Dette må definitivt være en av de største satsningene i dansk film noensinne, i research som kroner og øre, men det har da også båret frukter av såpass høy kvalitet at det utvilsomt var verd hver tøddel. Fremragende skuespill og action på høygir. Det er et dejligt land, for fanden. Anders Wimpelman Premieredato 3. oktober Happy Go-Lucky Regi: Mike Leigh I rollene: Sally Hawkins, Alexis Zegerman, Andrea Riseborough 2 Husker du den litt morsomme kaninen i Flukten fra Dyreskogen, ”ikkje få panikk osv”? Hun som engstet seg på innpust? Det er fint. Hør henne for deg. Så kan du se for deg det entusiastiske ansiktet på toppen av kroppen til Hugh Grants lillesøster i Notting Hill. (”I, I, I can’t believe you’re Anna Scott!”). Bytt ut det røde flisehåret med en svart parykk og så legger vi de to sammen - stresset kanin og korka søster. Lurer du på hva vi får da? Jo, da får vi Happy Go-Luckys hovedperson, Poppy Lightfoot og engelsk hverdagsrealisme på Duracel batteri. Og - ikke minst - en forferdelig film. Happy Go Lucky skal være et varmt hverdagsportrett av den uvanlige og bokstavelig talt fargerike barneskolelærerinna Poppy. Vi får se nachspill med de halvgale, herlige venninne hennes. Gøyale, ’inspirerte’ scener fra skolen. ’Impulsiv’ trampolinetrening. Dramatiske flamencoklasser og helsprø kjøretimer. Alle vet at livet kan være morsomt og herlig på film – også når det går i motbakke. Men hva med å begrunne all dette med en poengtert og sammenhengende historie? Hva med å gi hovedrollen (eller oss) noe skikkelig å jobbe med og noe ordentlig å le av? For all del - dialogen går som et gevær, det er bare det at poengene sjelden treffer. Da hjelper det verken på humoren eller humøret at Poppy har konstant latterkrampe – på innpust. Eh eh eh. Jeg er sår i ørene fortsatt. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato 10. oktober I et speil i en gåte Regi: Jesper W. Nielsen Basert på romanen I et speil, i en gåte av Jostein Gaarder Med: Marie Haagenrud, Aksel Hennie, Liv Ullmann, Mads Ousdal, Trine Wiggen 4 13-årige Cecilie er alvorlig syk og det er vanskelig å innse. Det nærmer seg jul og i fornektelse ønsker hun seg slalåmski, mens moren er overskånsom og vil gi henne noe å sysle med innendørs. Det er fortvilet. Inntil Cecilie får besøk på sengekanten av engelen Ariel. Ariel undrer seg over livet på jorda og legger opp til utveksling av hemmeligheter i en lett filosofisk tone som får Cecilie til å se situasjonen i nytt lys. I et speil i en gåte er nok et eksempel på en film full av gode intensjoner som faller igjennom på grunn av mangel på modig og original regi. Tross solid spill blir foreldrene til Cecilie litt for stereotype i sine plutselig irrasjonelle sorgreaksjoner. Selv ikke Liv Ullmanns magnetiske tilstedeværelse i rollen som orakelbestemor fjerner den irriterende fornemmelsen av konstruksjon. Cecilies minner om en spansk sommerflirt er heller ikke helt overbevisende da regissøren i disse retrospektive øyeblikkene (ironisk?) forsyner seg av det som er av klisjeer rundt tenåringsforelskelsen. En grunnidé har åpenbart vært å bryte opp den tunge tematikken med humor. Dette er slett ikke dumt tenkt, men er heller ikke like følsomt gjennomført som i Gaarders romanunivers. I stedet for å blande de store, skjebnesvangre følelsene inn i Cecilies rastløse tenåringsliv beveger filmen seg i en litt anstrengt valsetakt; tung – lett lett, tung – lett lett, der såre scener litt for plutselig glir over i noe demonstrativt upbeat. I denne stive regien er det imponerende hva Aksel Hennie får ut av rollen som Ariel. Tross det anstrengte premisset; svevende oppunder taket i hvite aladdinbukser og lys lamullsgenser, er det noe lekent og ufortutsigbart, nesten småfrekt over spillet hans. Det er nærliggende å tro og samtidig litt ergerlig at han har utfordret seg selv i større grad enn hva regissøren har. Silja Espolin Johnson Premieredato 17. oktober La den rette komma inn Regi: Tomas Alfredson I rollene: Kåre Hedebrant, Lina Leandersson, Per Ragnar, Henrik Dahl, Karin Bergquist 6 Alle vil jo bare elske og bli elsket var det noen som sa til meg en gang. Og jeg trodde henne og var fornøyd med det. For jeg kjente at jeg skjønte åssen det hele hang sammen. Matrix-style. Men så kommer denne filmen, som har tentakler ned i djupeste helvete, og da er det ikke forstadshelvete jeg mener, selv om skildringen av forstads-Sverige i 1982 er mørk nok. Lille Oscar på tolv og et halvt er en plaget gutt og når det flytter inn en ny mystisk jente i blokkleiligheten ved siden av er hun jaggu faen vampyr. Denne helt usannsynlige historien er hentet fra romanen ved samme navn, og er ved hjelp av et mirakel blitt helt usannsynlig bra. Mye kan tyde på at regissør Thomas Alfreddson har fått kvesset tennene i sin omgang med Killinggänget (Fire nyanser av brunt, Torsk på tallin m fl), men så går det også rykter om at boken er god, og de små skådisene skal ha sin del av æren: Lina Leandersson i rollen som menneskeeter er for eksem BEST AKKURAT NÅ BEST AKKURAT NÅ Körkarlen Regi: Victor Sjöström Svensk 20 talls ekspresjonisme gir noe å tygge på ved neste nyttårsfeiring (Filmens hus/Cinemateket: 21. og 23 oktober). La den rette komme inn Regi: Tomas Alfredson Fordi virkeligheten er mørkere enn du tror. Wall - E Regi: Andrew Stanton Weeeeeeee. Er du så glad for å se meg, Far? RIGHTEOUS KILL Regi: Jon Avnet I rollene: Al Pacino, Robert De Niro, Donnie Wahlberg, John Leguizamo, 50 Cent 5 Produsenten drister seg i reklamen for filmen å si at det er første gang bautaene Pacino og De Niro spiller sammen. Og det er ikke helt feil. I Gudfaren 2 deler de filmen broderlig mellom seg – men aldri lerretet. Og Heat? Noen korthugde fraser over et par ynkelige kopper kaffe og senere Pacino som effektivt setter en stopper for videre samkvem. Så nei, de spiller ikke sammen. Og dette har Avent fått nok av, og Righthous Kill gjør bot så det forslår. Her er godgutta bestiser og deler stort sett hvert våkne øyeblikk med hverandre. I rollene de kunne ha spilt baklengs i blinde, som to aldrende men vitale NYPD-cops. To gamle Hollywood-generaler som omsider skal få gå i krigen sammen. Dette er utgangspunkt, dreiepunkt – og følgelig mulig ankepunkt. Men: Filmen har blitt riktig fin, den. Ingen legendarisk affære som Heat var det, til det er den for slapp og lite spektakulær. Men samtidig bedre enn andre gammelmannsforetak i samme sjanger som American Gangster og The Departed. Nettopp fordi den ikke prøver så hardt. Aldri grandios på noen måte, altså, men samtidig ganske voldsom, med en respektabel body-count og stram spenningskurve. Dette er ikke noen slarvefilm der gammeltraverne mimrer over slag dam i parken; her er hverdagen heftig krydret med kruttrøyk, saftig bannskap og seksuelle eskapader. Som kler historien utmerket. En riktig spennende krimfilm; ikke til å besvime av, men tidvis ganske fengslende. Et stykke arbeid som ganske enkelt er bunnsolid. Særlig begeistret er jeg over at det umake paret Katteprinsen Tybalt og Sekondløytnant Carewood Lipton teamer opp som de yngre, arrige, ærgjerrige etterforskerpartnerne som kniver med gammelkara. Solide biroller som gir både bredde og dybde i et intenst og snevert filmunivers. Handlingen behøver vi ikke si så mye om. Mye er råttent i NYC. Og etter mange år i gamet, begynner enkelte å bli lei av juss og maktfordelingsprinsipper. Dermed blir det litt vigilante her, litt good-cop/ bad-cop der og litt plot-twister all over. Alt bra utført, men ingen ting eksepsjonelt interessant. Og det er hele vitsen. Slik at man kan lene seg tilbake og nyte grunnen til at filmen finnes: To av Hollywoods aller, aller største skuespillere i et parløp som aldri handler om C-momenter og triple rotasjoner. Dette er den dansen som fremføres etter at konkurransen er over. Der alle slapper av og kjører signaturfintene sine med et smil om munnen. Til stående ovasjoner. En god film, men ingen merkesten, på langt nær. Tradisjonell og sidrompa som den med viten og vilje er. Så er det bare å krysse fingrene og håpe at tiåret vil rekke å se i det minste én virkelig toppfilm i sjangeren. Nittitallet gav oss Michael Manns iskalde men menneskelige Heat. Gladvoldens høydepunkt med Mitch Hennesey og Charlie Baltimore i avsindig undervurderte Long Kiss-Goodnight. Og teknisk fullkommenhet i alle ledd med unike L.A . Confidential. Sjangerdefinerende toppfilmer som også var eksponenter for sitt tiår. 2000-tallet har ennå ikke vært i nærheten. Men det er urettferdig å skylde på Di Niro og Pacinos for dét. Gaute Brochmann Premieredato tbd Flammen & Citronen Regi: Ole Christian Madsen For helvede, mand! Vi kan sgu lave balade på film. Poor Boy´s Game Regi: Clement Virgo Moralsk drama i bokseringen med up-and-coming lillebror Sutherland. The Wonderful, Horrible Life of Leni Riefenstahl Regi: Ray Müller Stor dokumentar om stor kvinne med stor mørkeside. Silja Espolin Johnson Anders Wimpelman

Sid 48 - WWW.FERAS.NO   Sid 50 - pel til å spise opp. Ellers er filmen så godt tenkt og gjort at den kan lunte  
To read this myPaper publication you need to have JavaScript activated in your web browser. You also need to have at least Flash Version 6 installed.
Innehållsförteckning
Powered by myPaper - www.mypaper.se