Klikk her for å åpne publikasjonen Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008  Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008


Red arrow Klikk her for å åpne publikasjonen Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008


Sidan 46 i Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008

ath in June, Current 93 og faktisk også gamlegutta i White Lord Jesus. Det er en form for slørende ambience frembrakt på synther og med tradisjonelle folkemusikkinstrumenter. Kunstrefearanssene strekker seg fra Werner Herzog via Gus Van Sant til Euripides. Jan-Olav Glette ROOTS MANUVA Slime & Reason (BIG DADA/VME) 3Nei dette var altså ikke den store oppturen jeg hadde håpa og trodd på. Først hørte jeg den herlige retroreggaepastisjen ”Again & Again” og hadde kanskje trodd at at Roots Manuva skulle manøvrere seg litt inn på denne varianten. Det er nemlig noe få andre kan gjøre som han, og et dusin catchy allsangsfavoritter i denne ånden kunne kanskje blitt noe monumentalt noe. Så kom ”Buff Nuff”, knalltøff britisk dancehall med sedvanlige Big Dadaske elektronicavibbene, og høy sigarføring. Når jeg fikk Slime & Reason inn i mailboksen var det derfor først og fremst kjipern å konstatere at disse to på langt fra var representative for albumet. Det blir mye stillestående, depressive synthbeats og uengasjerende rapping. Kan han ikke ta seg en pils eller noe å smile litt? Refrengene er småslappe og høres ut som om Erik & Kriss prøver å lage Loudmouf Choir-feeling. Det blir bare dystert og nederen, ikke sløyfunky og galskap. Dessuten høres det ut som han har samme refreng på alle låtene, med bare litt utbytting av ord. Eller to da. Rapperefrenget og syngerefrenget. Det er et par andre go’låter her og, men neppe noe som det blir tung rotasjon på, for å si det sånn. ”A Man’s Talk” og ”Kick Up Your Foot” kan det bli noen spillinger på. Ellers får jeg av og til følelsen av at jeg har denne plata fra før. Jeg skulle egentlig sagt flere positive ting, men som karakteren indikerer er det langt fra noe dårlig album. Bare litt likegyldig. Det blir litt som karakterboka mi fra ungdomsskola. Jørgen er veldig talentfull og flink faglig, men han viser liten eller ingen vilje til å legge noen innsats utover det høyst nødvendige. Hvis han gjør det, har han store muligheter fremover. Eller noe i den duren. Jørgen Nordeng SHED Shedding The Past (OSTGUT TONTRÄNGER) 5Mens deler av techno-intellegentsiaen er opptatt med å diskutere varigheten til Sis’ gigantiske sommerhit ”Trompeta”, og i forlengelsen av dette mer generelle problemstillinger knyttet til klubbmusikkens her og nå-effektivitet vs å produsere tidløse mesterverk, arbeider andre ufortrødent videre med å produsere plater som overhodet ikke forholder seg til trender og forgjengelige smakstendenser. Kind of. Det er vanskelig å forestille at Shed skulle være troende til å droppe ”Trompeta” i et sett, til det er albumet hans alt for seriøst og opptatt av tilsynelatende mer evige verdier. Da han gjorde en mix for en av de mest populære klubbmusikk-bloggene for en stund siden bestod tracklista utelukkende av labelnummerne på platene. På én måte selvfølgelig veldig praktisk siden det gjør det veldig lett å finne ut hva han spilte, men på den annen side likevel både pretensiøst og nerdete på samme tid. Mye av albumet forholder seg til en etablert Ostgut-estetikk med dub-techno og brutalistiske beats som egentlig trenger betong rundt seg for å gi full valuta for pengene, men utover albumet blir det tydelig at Shedding The Past ikke utelukkende forsøker å gi materiale for klubb-bruk. For det som først og fremst er imponerende med dette albumet er hvor varierte høydepunktene er. Ikke minst er det en interessant videreføring av Ostgut-gjengens stadig tydeligere gjeld til store deler av midtperioden til Warp-katalogen. Det kan være min utdannelse som kvasi- historiker, men i det siste er jeg begynt å bli besatt av tanken på hvor i det historiske forløpet Ostgut befinner seg akkurat nå i forhold til hvordan klubbmusikken utviklet seg på 90-tallet. For et av de mest åpenbare referansepunktene er Autechre fra circa perioden mellom Tri Repeate og Chiastic Slide. Blant dagens mest interessante aktører er det stort sett bare Villalobos som pleier å referere til Autechre, og for ham handler det mest om de senere platene, fra LP5 og utover, der lyddesignen når stadig mer ekstreme detaljnivåer, på samme måte som Villalobos sine egne utgivelser på Perlon er begynt å gjøre. Shed, derimot, forholder seg tydeligvis til et tidligere stadie i Autechres karriere, og spor som ”Another Wedged Chicken”, kunne nærmest vært plukket fra 1995-EP’en Anvil Vapre. Det er hardt og presist og har i det siste vært en favoritt som arbeidsmusikk på kontoret. ”Estrange” er på sin side en moody, synthdrevet dubstep-aktig sak, og den eneste gangen Shed beveger seg i retning av den dype nostalgien som preger så mye av Warp-katalogen frem til slutten av 90-tallet. Dette er kanskje den mest interessante utgivelsen hittil i år. Erlend Hammer STELLA Living For Music (MTG) 2Store forventninger. Hype. Ny norsk rapper. Jente. Dobbeltside i Fredag og greier. Alle krysset fingrene. Uten at det hjalp. (Håpløst titulerte) Living For Music er langt unna det nivået det burde vært på, særlig adjektivene og forhåndsomtalen tatt I betraktning. Living For Music bærer ikke bud om en norsk superstjerne. Istedet minner den mistenkelig om enda en skive som kommer til å selge under femtenhundre. Enda en norsk urban act som forsvant før den kom. Svaret på hvorfor er egentlig ikke særlig komplisert, heller. Det er så enkelt som at Living For Music er blitt en fullstendig retningsløs og dertil sjelløs affære. Snarere enn å lage et helstøpt album ser Stella og produsent Rumblin ut til å bruke de tretten sporene prøve litt av alt, uten å gjennomføre det ordentlig. Hvilket stort sett resulterer i at alt høres like irrelevant og sjarmløst ut; Fra Timbaland- emulasjonen I nesten tålelige «Go Getta», gjennom den kjipeste norske låta hittil år i «Problems», til pink-skissa «Kool Girls» snakker vi lite imponerende refrenger, en god del nødrim, statisk rapping milevis unna Vinni eller MadCon eller Karpe Diem eller hva du vil. Mangelen på sjarm er allikevel det mest påtakelige her. Der de overnevnte artistene på en eller annen måte engasjerer, det være seg tekstmessig, visuelt eller hva faen, gjør Stellas kombinasjon av dårlige tekster og mangel på personlig uttrykk Living For Music til en rett ut personlighetsløs skive uten sjel. Rett skal være rett. Det finnes lovende øyeblikk her. Det finnes øyeblikk hvor viljen trumfer dårlig tekstarbeid. Introen står eksempelvis fram som et lyspunkt. Velprodusert, fete blåsere, tightere rapping enn resten av skiva til sammen. «She Got It» er kul nok, og «Radio Tunin’» har faktisk et semi-hit-potensiale. Tre greie spor på et tretten-spors album er desverre ikke nok til å redde Romeriks-jenta. Selvsagt er det ikke det. Andreas Øverland T.I Paper Trail (GRAND HUSTLE/WARNER) 5Clifford Harris, aka T.I, skapte helvete for seg selv da Atlanta-politiet raida huset hans og fant AK-47s stabla i høyden, bredden og lengden. Husarrest, fengsel, beskyldninger om tysting og gud veit fulgte. Men ikke så gæli at det ikke er godt for noe, som det sies så jovialt. Den sjette utgivelsen hans på ti år, Paper Trail går nemlig (den forrige utgivelsen) T.I vs T.I.P en lang gang. Og vel så det. Fakta er at skiva faktisk viser seg å være en av de få interessante skivene som har kommet i år. Ved siden av Nas og Wayne, that is. En god del skyldes at mannen bak blant annet monsterhit’en «What You Know», DJ Toomp, er tilbake på produsentsida. Men T.I skal ha endel skryt selv også for å ikke følge oppskriften fra de siste albumene slavisk, for å skrive mye bedre enn sist, og for å legge hele den «spaltet personlighet»-greia bak seg. Mye mørkere denne gangen. Mye hardere og mye mer personlig, ikke minst. De gode øyeblikkene her er jævlig gode. Intoren «56 bars» er T.I på sitt aller, aller beste. «Swagger Like Us» hadde vært et fantastisk spor dersom vi hadde sluppet Kanye West og Lil’ Wayne i auto-tune- smørja (som Jay-Z og T.I selvsagt holder seg unna). Swizz Beats treffer sånn tålelig på «Swing Ya Rag» også. Ikke gæærnt. Langt derifra. Selvom spor som Chuck Diesel-produserte «I’m Illy» og Drumma boy-låtene «Ready for Whatever» og «What Up, Whats Happenin’» er knallharde, solide og får frem det beste i T.I, er de langt fra publikumsvinnere i lengden, men med «Whatever You Like» på toppen av Billboard kan den våpenglade rapperen til og med ha fått den monsterhit’en som trengs for å dytte album i disse dager. Og når du klarer gjøre en låt som sampler Dragostea Din Tei (Ja. Den «Dragostea Din Tei») til hørbar, skal du faen meg få skryt av meg, kompis. De siste spora sitter ikke akkurat som kanonkuler, men det er stund siden jeg hørte 18 vellykkete spor på rad, gitt. Snu og vend på det hvordan du vil, Paper Trail er et stort steg tilbake i riktig retning for ATLs diskutabelt største sønn. Andreas Øverland TRAVIS Ode To J. Smith (RED TELEPHONE BOX/TUBA/ BONNIER AMIGO) 3Travis opplevde middels kritikk og salgstall for deres to siste album, noe som kan forklare at de går tilbake til deres rockerøtter her (men heldigvis ikke til det krampaktige britpopsoundet fra 1997). Ode To J. Smith ble innspilt på to uker med færrest mulig lydpålegg, inspirert av en BBC-session Travis gjorde med lydteknikeren Geoff Emerick. (Et artig poeng er at Emerick jobbet på Beatles’ White Album, der en av sangene er ”Glass Onion”, som forløperen til Travis het). Nå har de til og med brutt med Independiente Records (som Sony Music distribuerte) og dannet sin egen indie-label, Red Telephone Box. De fem første låtene her er skranglete poprock som er milevis unna det svevende soundet fra kjempesuksessene The Man Who og The Invisible Band, mens de fem siste er pop av vekslende kvalitet. Åpningen er skuffende: ”Chinese Blues” har monotone, tunge, huggende gitarer og mangler et forløsende refreng. Enda mer mislykket er ”J. Smith”, som har unødvendige taktskifter og masete melodi. (Albumet heter Ode To J. Smith fordi alle sangene er skrevet om eller til navnløse personer). Bedre er førstesinglen ”Something Anything” (en hyllest til Todd Rundgrens 1972-mesterverk?), der et hakkete gitarriff som minner om tidlig Radiohead blir etterfulgt av et herlig refreng. Den småpsykedeliske og stemningsfulle ”Broken Mirror” har smakfullt forvrengt gitar. Den fengende singlekandidaten ”Last Words” har banjoplukking og et erketypisk Travis- refreng, og er platas høydepunkt sammen med den luftige poplåta ”Quite Free”, som starter med et riff som er inspirert av Beatles’ ”Things we said today”. Verd å nevne er også den velklingende og noe U2-aktige avslutningen med ”Song To Self”. Men bortsett fra fire låter er 33 minutter lange Ode To J. Smith dessverre et kjedelig og anonymt album. Jon Vidar Bergan ÂME Fabric (FABRICIMPORT) 4Âme er fremdeles mest kjent for den massive hit’en ”Rej” som dominerte europeiske dansegulv mer enn kanskje noe annet i, tja var det egentlig 2005 eller 2006? Uansett representerer sporet fremdeles et tidlig høydepunkt på dominerende tendenser de siste årene, og kanskje det punktet der det ble klart at det var dyp minimalisme som skulle regjere klubbene fremover. Til sitt bidrag til Fabric-mixserien har duoen plukket en blanding av sedvanlige suspects og mer overraskende valg. Det begynner med en jazzy, litt vel noodlete intro som til å begynne med høres litt irriterende ut i sin litt ufokuserte blanding Rhode-synther, tverrfløyte, hviskende stemmer og øyeblikk av saxofonspjåk, men som likevel gjennom et ganske smittende groove i bunnen klarer å trekke lytteren inn i en forventning til at dette kan komme til å utvikle seg i riktig retning. Deretter følger et litt mer anonymt spor som like fullt viderefører den samme følelsen av forventning enda litt lenger. Det er helt på kanten av å være dumdristig ettersom det tross alt kommer såpass mange mix-cd’er nå at det ikke alltid er like lett å motivere seg til å høre gjennom en hel utgivelse dersom det ikke virker som om det kommer til å bli noe gøy. Etter drøye seks minutter er det imidlertid klart at det er snakk om en bevisst ertende rolig start, og i det Wignomy Brothers- remixen av Minilogue sakte fades inn kicker det hele inn i et nytt gir. Alt utover plata er ikke like fett, men Edwards ”Raw Structure” er bra nok til å forsvare mye og utvilsomt mixens peak. Sporet drives av en preacher-man aktig monolog som etterlyser ”an american poem” om ”abandonded projects, lead poisoning, poverty and children in jail.” Sporet benytter langt på vei av samme tricks som Efdemins ”Just A Track” fra i fjor, men vokalen her er mer over the top, og gjør at poenget med koblingen mellom gospel og house kommer tydeligere frem slik at også det svarte elementet i house og techno blir et tema. Dette er jo noe som ofte har en tendens til å underkommuniseres siden vi i dag ofte ser på denne musikken som europeisk-dominert maskinmusikk, men fra klubbkulturen publikumsdeltagelse er veien til afrikansk-amerikansk call and response aldri lang. Samtidig er det viktig å huske at denne dominansen aldri egentlig har vært reell, men primært reflekterer hvem som skrives om og hvilket fokus journalister legger an. Morsomt at det alltid må hvite europeere til for å påpeke dette. Erlend Hammer V/A Kompakt Total 9 (KOMPAKT/IMPORT) 3Etter DFA har Kompakt- labelen vært den definitivt viktigste inngangsportalen for mange indie-kids sin dannelsesreise i dance de siste årene. Spesielt har de uttalige Superpitcher-remixene fungert som et musikalsk gateway-drug, som riktignok også må bære en del av skylda for hele den bedritne ”nu-rave”-bølgen som nå heldigvis ser ut til å ha dødd ut omtrent like kjapt som den manifesterte seg som den mørkeste skyen på klubbhimmelen siden electroclash-hælvetet. Kompakt Total er tittelen på plateselskapets faste fest under den årlige C/O Pop-konferansen i hjembyen Köln, og på samleplata som gis ut i forbindelse med festen. Selv er jeg svak for nummer seks i rekken som representerte Kompakt på peaket av selskapets beste referanser; minimalistisk techno, neo-trance og electro-pop i herlig blanding. De siste par årene er imidlertid Kompakt begynt å føles mindre og mindre relevant, mens oppmerksomheten er flyttet over på andre selskaper. Den mest toneangivende platasjappa her nede beskrev dette albumet på en hilariously bitchy måte: ”Euro dance pop and one exceptional track bei DJ Koze”- og dette er ikke så langt fra sannheten. ”Zou Zou” er en lang, forholdsvis downtempo-sak som føles som en musikalsk båttur nedover en elv midt i jungelen hvor det hele utvikler seg til house-utgaven av en No Neck Blues Band-aktig leirbål-freakout, eneste innvending er dermed at den fader ut etter knappe åtte minutter mens den egentlig hadde trengt å være minst et kvarter lang. Minst. Det er ikke veldig mye annet å gripe fatt i som viktig denne gangen. Matias Aguyao får selvfølgelig en del oppmerksomhet for ”Minimal” – et morsomt, og cheesy latino-track formulert som et ”anti-minimal”-manifest: ”Got no groove, got no balls” og ”just pumping, pumping, pumping” men dette er mest et klassisk novelty- track. Samtidig er det mildt sagt merkelig at de ikke heller har inkludert Koze-remixen som er adskillig fetere og som tar sporet inn i et mye mer interessant terreng, både musikalsk og retorisk. Koze gjør det til en vintage disco- house fest. Så den bør man heller sjekke ut på 12”. Supermayers ”Hey Hotties” er dessverre nok et eksempel på hvordan denne duoen, som består av Superpitcher og Michael Mayer, tydeligvis aldri kommer til å gjøre noe eget som er i nærheten av det beste remix-arbeidet deres, men sporet har likevel en viss sjarm og kan kanskje høres litt ut som noe slags Prince goes world-house eller noe sånn. Alt i alt langt fra noen essensiell utgivelse dette, og hvis også Koze-sporet kommer på 12” etter hvert er det egentlig liten grunn til å plukke opp denne. Erlend Hammer BEST AKKURAT NÅ FRIDA HYVÖNEN Silence Is Wild (LICKING SOUNDS/PLAYGROUND) Svensk dame med sterke tekster og både fengende poplåter og såre pianoballader. Årets plate for Tori Amos-fansen. HERMAN’S HERMITS The Best Of (EMI) 60-tallspop på høyde med Monkees (26 låter). Blodfans kan kjøpe 4cd-boksen Into Something Good (EMI): Alt gruppa og vokalist Peter Noone solo spilte inn i 1964-72 (121 låter!). V/A The Complete Motown Singles, Vol.10: 1970 (HIP-O SELECT/IMPORT) 6cd-boks med fantastiske liner notes, en vinylsingle, samtlige a/b-sider i mono og et genialt hat trick fra juni 1970: Stevie Wonders ”Signed, Sealed, Delivered, I’m Yours”, Edwin Starrs ”War” og The Spinners’ ”It’s A Shame”. V/A Thank you friends: The Ardent Records Story (BIG BEAT/BONNIER AMIGO) Historien om et Memphis-studio/ plateselskap og powerpopens fødsel. Inkluderer digg poprock og psykedelia fra 60-70-tallet, og klassikere og sjeldenheter med Big Star, Alex Chilton og Chris Bell. JAN & DEAN The Complete Liberty Singles (COLLECTORS’ CHOICE MUSIC/IMPORT) Undervurdert, velprodusert surf- pop i mono, med mye humor og livsglede. Anbefales Beach Boys- fansen. BEST AKKURAT NÅ JON VIDAR BERGAN REDAKTØR: ANDREAS TYLDEN BURST Lazarus Bird (RELAPSE/VME) Lukter jeg en klassiker? THE BYRDS The Notorious Byrd Brothers (Columbia) Jeg har bestemt meg. Dette er tidenes beste skive. METALLICA Death Magnetic (Universal) Overbeviser denne karen. THE ZOMBIES Live på Parkteateret Du verden, dette var andre boller enn Rockefeller tidligere i år! BURIAL HEX Initiations (AURORA BOREALIS/IMPORT) Jæveligere enn dette blir det ikke. ANDREAS TYLDEN FLER ANMELDELSER WWW.NATTOGDAG.NO

Sid 45 - .......................................... ............ ................ ................................................   Sid 47 - KOMMER PÅ KINO 24. OKTOBER! fruitcake.no FATSO_stud.samkj_246x360.indd 19/29/08  
To read this myPaper publication you need to have JavaScript activated in your web browser. You also need to have at least Flash Version 6 installed.
Innehållsförteckning
Powered by myPaper - www.mypaper.se