Klikk her for å åpne publikasjonen Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008  Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008


Red arrow Klikk her for å åpne publikasjonen Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008


Sidan 44 i Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008

var preget av uforløste ideer, har gutta gjort Fire Vegger til en langt mer gjennomarbeidet affære. Selv de kuttene som ikke er akkurat magiske, er solide låter. Ved siden av bergens-vidunderet Lars er vel Karpe Diem de eneste som bevisst har laget en fungerende bridge i norsk rap - en egenskap som ikke skal undervurderes. Deilig er det også at den teiteste samfunnskritikken er borte siden sist. Mer hjerte, mindre smerte så og si. Alt er riktignok ikke gull og grønne skoger. ”Under Overflaten” er ikke veldig bra. Jeg falt vel ikke helt for den litt for masete og uforløste ”Firogtyve Gods” heller, for den saks skyld. Og ingen Karpe Diem-skive uten at jeg stusser på et par låtkonsepter. Verken tittellåta ”Fire Vegger” eller ”Skavanker” er min kopp te, for å si det pent og jeg skjønner helt ærlig ikke hva noen av dem gjør på plastikk. Sistnevnte er hakket for corny og minner mer om en billig Knutsen og Ludvigsen-kopi enn noe annet. Nuvel. Det er liten tvil om at Karpe Diem treffer den samme nerven blant de unge voksne, som sist. Bare bedre denne gangen. Skip et par låter og du kan ikke unngå å høre at gutta har tatt et langt steg i riktig retning! Kidsa kommer til å elske det. Andreas Øverland LAMBCHOP OH (ohio) (CITY SLANG/TUBA/BONNIR AMIGO) 4Lambchop fra Nashville var et av mine favorittband på slutten av 90-tallet, og deres lavmælte, tilbakelente blanding av americana, country, pop, rock og soul kulminerte vel i år 2000 med Nixon. Siden har platene stadig blitt kjedeligere, med to år gamle Damaged som foreløpig lavpunkt. Men den mumlende singer-songwriteren og lederen Kurt Wagner er i form igjen på Lambchops 10. album OH (ohio) (OH er forkortelsen for delstaten Ohio). Han ville lage så enkle sanger at de kunne framføres solo live, noe han gjorde i fjor høst. Og sammen med sine sju musikere og stjerneprodusent (og eks-medlem) Mark Nevers har Wagner greid å lage et elegant, vakkert, luftig, lekent og stemningsfullt album med originale, dels humoristiske tekster. Høydepunktene er den smektende og Cat Stevens-aktige ”Slipped Dissolved and Loosed”, den fengende (og sjeldent) uptempo ”National Talk Like a Pirate Day”, den enkle og gåsehudframkallende ”A hold of you”, samt ”Of Raymond”, som krydres av soul-blåsere. OH (ohio) har også noen stillestående og mindre interessante låter, men fungerer bra som helhet, gjerne avspilt i midnattstimen (anbefales). Albumet avsluttes med en fin, akustisk versjon av Don Williams’ 28 år gamle countrypophit ”I believe in you”. Husk konserten på Chateau Neuf 23. november, for Lambchop er alltid en opplevelse live. Jon Vidar Bergan LEE “SCRATCH” PERRY Repentance (NARNACK) 2Uten å ta munnen så alt for full, Lee ”Scratch” Perry er reggaehistorias mest overvurderte og misforståtte artist. Artist, altså. Som produsent er han utvilsomt en av de viktigste og banebrytende Jamaica har fostret. Hvis vi snakker 70-tallet. Etter det har Perry i mine øyne gjort minimalt av interesse. Jada, et par album med de britiske dublegendene Adrian Sherwood og Mad Proffessor er grei dubskuring, men det er vel egentlig ikke Gale-Mathias selv sin fortjeneste. Derfor er det interessant å se hvilken gudedyrkelse han er gjenstand for, hovedsakelig i rockemiljøer i våre breddegrader. Er det noen som har forsøkt å faktisk høre musikken han lager? Heart Of The Congos, War Inna Babylon, og tidlige (hovedsakelig instrumentale) album med The Upsetters er virkelig gull i skogen. Jamaican ET eller hva det skrapet han vant Grammy for i fjor er i beste fall kråkesølv. Det var da ekstra besynderlig når Sratcher’n plutselig dukket opp fra eksil i Svetis (hvor han har holdt hus og helvete i snart 20 år) med en av sommerens store overaskelser. En klubblåt om fitte. Den gikk vel neppe helt hjem hos frikerkontigenten, men jeg må ærlig innrømme at ”Pum Pum” har gått på heavy rotation på Ipoden min. Likevel. Vi snakker høy noveltyfaktor, og lite mer enn det. Kudos til Andrew WK for å prøve å skvise noen site og’dråper av gamlefar, men vi får håpe det blir med dette forsøket. Hva disse to outsiderne og hoffnarene egentlig ser i hverandre skjønner jeg ikke helt, men man hadde jo kunne være så heldig at Mr. WK klarte å få kresta ut litt partyanthems her. Det gjør han ikke, og når det electronicainspirerte lydbildet og Perrys lalling har halta og gått i noen minutter lurer man på om det er lenge igjen. Og det er det. Jørgen Nordeng MERCURY REV Snowflake Midnight (A:LARM MUSIC/INDIE) 4Forandring og uventede sammenstillinger synes å være en tematikk som har opptatt trioen som i dag utgjør Mercury Rev under innspillingene av deres album “Snowflake Midnight”. Som de sjatterende krystallaktige snøflakene lyser opp natten, gis paradoksalt nok også deres sedvanlig drømlike stemningsmusikk surstoff via bruk av effekter og elektronikk. Etter en rad nedstrippede skiver i fotsporene til The Band, Neil Young og desslike er det, endelig vil mange si, duket for en mer improvissasjons-prget skive. Fylt av boblende og klikkende elektronikk blant den eteriske skjønnheten og den melodiske velklangen og grandiositeten er det igjen interessant å nærme seg Catskills mest talentfulle låtmakere. Platen er forbløffende varierert og spontan der den hele tiden folder seg ut i nye fasonger. Den avslører symmetri og kaos i sine glinsende, vibrerende psykedeliske nærstudier av mennesker, dyr og univers. Tydeligst på måten den bistre og stikkende rytmiske elektronikken og maskinene står opp i mot og kontrasterer eller flørter med de glansede harmoniene. Men kanskje blir det likevel for mye prosess og for lite produkt av denne skiva. I perioder faller vi fra. Når musikken glir over i langstrake instrumentale partier med snarlikhet med film lydspor blir det aningen anonymt. Eventuelt akn det også til tider låte som Pink Floyd eller Roger Waters når de flyter ut av fokus. Her har de tatt vekk for mye hvor de kanskje kunne ekspandert og uten medfølelse. Indie rocken og indiepoppen må ha mistet sine røtter i punk og d.i.y scenen et sted på veien. Barnes tar her et oppgjør med den følsomme, forståelsesfulle, politisk korekte og sarte indierockeren. Og det er sikkert både nødvendig og på sin plass. Men det vil nok likevel forundre meg sterkt om denne skiva blir en like stor slager som gjennombruddsalbumet ”Hissing a Fauna, Are You The Destroyer?”. Er imilertid ”Coquelicot Asleep in The Poppies: a Variety of whimsical Verse” din favoritt med dette bandet, har du en sann svirr i vente. Selv er jeg mest forvirret og vil ta tiden til hjelp. Jan-Olav Glette PARTILLO PRESENTS Høgre Standard 1+2 (SWINGKIDS) 3Partillo er en fremadstormende reggaeprodusent fra Gøteborg. Med Høgre Standrard tar han sikte på å levere et overflødighetshorn av svensk kvalitet, og har invitert omtrent alle svensker som noensinne har røyka en joint med på denne stemningsrapporten fra søta brors reggaescene. Høgre Standard må derimot referfere til de jointene svenskene har sendt rundt i studioet hans. Det er ihvert fall lite dekkende for musikken. Sverige har en mye eldre reggaetradisjon enn oss i Norge, å ja da. De har morsmålsveteranen Governor Andy og dancehallambassadøren Million Styles, som har putta Sverige på kartet for resten av verden med sin plettfrie patois og suverene toasting. Zoro er jo fra Sør-Afrika men er lett Europas mest undervurderte siden han bor i Malmø. Disse er som forventet stort sett de eneste som kommer opp med noe high grade på denne samleren, elers er det mye tørroc. Paralleler er lette å trekke til milenniumskiftets hiphop på svenska-bølge. Petter og Ken slo igjennom og plutselig skulle alle rappe. På svensk, helst. Selve kvaliteten var liksom ikke så nøye. Noen som husker Trippel Ett? Ikke det, nei. La oss trekke frem et par lyspukt da. Joey Fever er et navn å følge med på, her leverer han finfin damedancehall i Wayne Wonder-land. Hvis Million Stylez noen gang får en arvtaker er han mannen. Governor Andy er også herlig på ”Pum Pum”, han er absolutt best når han legger rastapreknene hjemme. Count Holloway og Sugar Minott er eneste Jamaicanere som er invitert på fest, og”No Shottas” er en helt grei planking av Minott-klassikeren ”Oh Mr. DC”. Helt grei er forresten et dekkende begrep for brorparten her. Ellers, Serengeti: flau Brick’n’Lace-kopi, Oskar Franzen kan verken synge eller toaste, mens P-Danjelsa nok skulle nøyd seg med å legge ut låtene sine på et eller annet internettforum. Jeg kjøper heller ikke helt Partillos remakes av gamle Studio 1-klassikere, det høres liksom litt billig ut. Hvorfor han abolutt insisterer på å lage et dobbeltalbum av dette er for meg et stort mysterium. Man trenger vel ikke gi ut alt man spiller inn? Jørgen Nordeng ROCKETTOTHESKY Medea (TRUST ME RECORDS/ MUSIKKOPERATØRENE) 4Det er lenge, lenge siden jeg har nærmet meg goth musikken og det gotiske med annet enn lavmålt interesse. Det kan det bli forandring på. Tvedestrandskvinnen Jenny Hvals spektrale popmusikk med elektrorytmer og innslag av norsk folkemusikk er besnærende vakker og fengslende der den treffer oss som lyttere med introvert vitalitet og skjør pondus. I fokus hviskende, hvesende eller i unaturlig lys falsett har man hennes vokal som virker over et stort register med mye lekenhet og affeksjon. Den kan i det ene øyeblikket vøære stoisk kommanderende, så krystallklar, vibrerende eller sprekkende. Lik en Meredith Monk vil hun overskride kunstuttrykkene og forestille seg å danse frem vokalbruken eller å spille stemmen med en patos Diamanda Galas har demonstrert før eller eterisk skjønnhet verdig en Lisa Gerrard eller Elisabeth Frazer. Sanseoverskridelser, subliminasjoner i beste Baudelaire symbolisme og dekadent dunkel lekfullhet gjør RockettotheSky både spennende og vanskelig å trenge inn i. Rockettothesky er ikke for late lyttere som ikke vil invistere av sin tid eller personlighet i verket. Medea er et surrealistisk konsept-album tilegnet døden og metamorfoser. Mørkere og ”vanskeligere” enn den mer poppa debuten. Lyduttrykket er sårt, sart, atonalt og dunkelt. I mangel på bedre referanser vil undertegnede nok en gang dra frem Dead Can Dance og Cocteau Twins sammen med nye som De Død Manns Blues ST. THOMAS St. Thomas (RACING JUNIOR) 5 ”Jeg må få lov til å være dårlig for å være bra. Jeg må føle full frihet”, forklarer avdøde Thomas Hansen i en dokumentar på NRK-Lydverket som følger med det aktuelle boks-settet St.Thomas. Og i dette sitatet ligger mye av nøkkelen til å forstå denne sangeren som hadde en på mange måter stormfull karriere i norsk musikkliv både kreativt og salgsmessig. Gjennomgående i låtene hans var en sår tilstedeværesle og en evne til å bli helt oppslukt i det han gjorde. En livsappettitt og nysgjerrighet som til slutt også skulle bli hans bane et sted mellom depresjon, ustabilt humør, sosial angst, usikkerhet og utforskningstrang. Den første delen fokuserer på St. Thomas egen musikk bestående av en samling av mange av hans fineste øyeblikk og en hel skive med tidligere uutgitt materiale. Fra det lekent, slentrende ”An Artist With Brilliant Disguise” og oppstemte, sanger som ”Take A Dance With Me”, ”The Cool Song”, ”Invitation” til den vakre, vare og søkende ”Strangers out of Blue” og ”Into the Forest. Thomas Hansen var en ærlig sjel på godt og vondt og ville ikke tilpasse sitt skiftende temperament til omstendighetene rundt. Her ligger også noe av sjarmen der han klønete var kjent for å gå løs på arrangører, publikum eller hvem det måtte være. Den sistnevnte samlingen med uutgitt materiale gir muligheter til et dypdykk i Thomas mindre eksponerte sider og inspirasjonskilder samtidig som den utfyller bildet av det man allerede kjenner. Det er vel ikke tilfeldig at St. Thomas tar for seg folkelige Alf Prøysens, sammen med Folk &Røvere, ”Ungkarssorg” med dens ironisk muntre historie om en søkende ung manns erfaringer med en utro jente. På den andre siden kan man også spore overdreven jovialitet og nødrim. Over hele linja heller ikke ukjent for dårlig engelskuttale, fantasiløs ordbruk/forkjærlighet for enkelte ord (”corner”,”cool”, ”forest”, ”book” osv), banale, enkle melodilinjer, spillefeil osv. Ellers er denne skiva med outtakes i stor grad mer minimalistiske demoversjoner av låter som har kommet på skive i andre drakter eller arrangement. Ane Bruns gjennomgang av ”New Apartment” får virkelig frem teksten og den gode melodilinjen. Som hos de andre ”remikserne” etterlater hun samtidig en klar og tydelig egen signatur. Det merker man definitivt også med country-soulen til Lambchop og i stemmekraften og låttilnærmingen til Sivert Høyem når han debuterer sammen med Cato ”Salsa” Thomassen som The Hylar Twins med ”The Cool Song” eller i alle effekter og vreng i den episke og utflippa versjonen av ”The Charity Ego” fra Mercury Revs Grasshopper sammen med Thomas tidligere bandkollega Steven Sellick. Yaya Herman Dune. Ila Auto, Hello Goodbye, Ai Phoenix fortjener også sammen med Paal Flaata & Einar Stenseng å bli nevnt. Det skal sies at en strammere hyllest-skive med tolkninger hadde vært nok. Kvaliteten dabber av på den andre cd´n. Når får vi forresten høre Jesus & Princess Maria (duoen til Iise Josepha Maria Lazaroms og Thomas Hansen som gjorde flere innspillinger den siste tiden før han døde) på skive? Jan-Olav Glette BEST AKKURAT NÅ BEST AKKURAT NÅ JAMES BLACKSHAW O True Belivers (IMPORTANT RECORDS/IMPORT) Blir stadig mer hektet på denne mannens symfoniske klagesanger. Melankolske og stemningsrike gitarlitanier som lindrer stress og dårlig humør. THE DØ A Mouthfull (GET DOWN/PLAYGROUND) Finsk fransk popduo som omfavner og omdefinerer alt og all musikk til sin nye svale catchy pop for fremtiden og dansegulvene. EUGENE MCGUINESS Eugene McGuiness (DOMINO/VME) Bittersøte harmonier i gata til Rufus Wainwright og sosialrealistiske tekster i gata til Arctic Monkeys og The Streets.Du vil snart høre mye mer om denne Liverpool- gutten som har skjønt greien og flytta til London. A PLACE TO BURY STRANGERS A Place To Bury Strangers (KILLER PIMP/IMPORT) Kommer stadig vekk tilbake til denne skjærende skarpe støyrocken fra New York. Ikke støy som forskning, men mer rett frem in your face med shoegazer droning, got hog danserock som glasur. FRIENDLY FIRES Friendly Fires (XL/PLAYGROUND) Episk drømmepop, Junior Boys elektropop og The Raptures discopunk smelter sammen med mer melodisk kraft. St. Albans har. MELCHOR Who Can Find Me (I can´t) (PERLON/IMPORT) Flott ny sak fra Melchior på Perlon som muligens ikke er naboen min lenger. Anbefales. A GUY CALLED GERARD In Ya Head (PERLON/IMPORT) Mørk, dyp house fra gammel mester. Tip! SIS Nesrib (CECILE/IMPORT) Vokal cutup-house uten messingblås. Høyt anbefalt. PETRE INSPIRESCU Fiare (ARPIAR/IMPORT) Fin minimal tech-house tool for Djs. Anbefalt. THE JUAN MACLEAN Simple Life (Worgull rmx) (DFA/IMPORT) Gøy emo-trance for kalde høstnetter. ERLEND HAMMER JAN-OLAV GLETTE

Sid 43 - HAHAHAHAHA TRIST SKEPTISK BRA MEGET BRA KLASSIKER Blind Archery Club BEST   Sid 45 - .......................................... ............ ................ ................................................  
To read this myPaper publication you need to have JavaScript activated in your web browser. You also need to have at least Flash Version 6 installed.
Innehållsförteckning
Powered by myPaper - www.mypaper.se