Klikk her for å åpne publikasjonen Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008  Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008


Red arrow Klikk her for å åpne publikasjonen Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008


Sidan 43 i Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008

HAHAHAHAHA TRIST SKEPTISK BRA MEGET BRA KLASSIKER Blind Archery Club BEST AKKURAT NÅ BEENIE MAN Gimme Gimme Gimme (BIG SHIP/IMPORT) Kongen av dancehall teamer endelig opp med Stephen ”Di Genius” McGregor. Det skule han gjort for lenge siden. LAZA Nah Pretty Out Deh (GIDEON/IMPORT) Laza var tidligere frontfigur i Morgan Heritage sitt juniorband LMS. Nå er han solo og klar til å blowe. Kommer med resten av Morgan- klanen til Oslo i desember. ROMAIN VIRGO Cant Sleep (PENTHOUSE/IMPORT) Samme riddim som Beres Hammonds ”I Feel Good”, nesten like bra. Han her skal jeg følge med på. COLLIE BUDDZ Hustle (HARPER/IMPORT) Akkurat når vi trode vi hadde mista han, finallly the herbs come around. Når Collie Buddz får synge om marijuana er han i slaget. SAIGON, KARDINAL, OFFISHAL & BABY Chilly Boom Boom (WHITE/IMPORT) Hip hop reggae dancehall style! Just Blaze på beaten. Same kind of monster METALLICA Death Magnetic (UNIVERSAL) 4 Jeg var ikke alene med å erklære Metallicas død da The Black Album kom ut i 1991. Jeg var heller ikke alene om å hamre inn den siste spikeren i kista med dokumentaren Some Kind Of Monster. Metallica, good-fucking-bye! En gang for alle. Dermed har forventningene til Death Magnetic i lang tid vært nærmest lik null. Ved første gjennomlytt låter det som forventet. Drit, drit og atter drit. Resilkulerte ”thrash” riff, fjortislyrikk, meningsløse soloer og (grøss) Lars Ulrichs kaskader av ”uggah-buggah” rytmer. Tross. Under platens horrible overkomprimerte overflate, er sannheten overraskende annerledes. ”Death Magnetic” låter unektelig mer Metallica enn de har gjort siden And Justice For All. Produsent Rick Rubin kan alle kredtriksa i boka og får Metallica anno 2008 til å låte, jeg hater å si det bra. Ganske så bra, faktisk. Produksjonen er riktignok beyond håpløs der alt vrenger på maks absolutt hele veien, samtidig er det noe umiddelbart over mye av materialet som tar meg tilbake som tolvåring, da jeg hørte Master Of Puppets for første gang. Fett. James Hetfield synger bedre enn på lenge, Kirk Hammets tilbakekomst som ”gitarist” er en fryd for ørene og bassist Roberto Trujilo gjør akkurat det han skal. Dog desverre begravd altfor langt bak i miksen. Lars Ulrich derimot er et kapittel for seg selv. Hvordan kunne vi på åttitallet påstå han var verdens beste metaltrommeslager? Fy faen, ass. Så feil kan mann ta. Han er ekkel, han er fæl og han er tidenes mest oppskrytte slagverker. Det er direkte pinlig å høre han maltraktere det som i utgangspunktet er dritfete riff. Hold deg til kunsten, Lars. Eller, vent litt, du er like bedriten på det også, gitt. Takk gud han er dansk og ikke norsk. Og med det må vi bremse ned litt og stoppe posivitetens glade budskap. Kanskje man burde holdt kjeft og si seg fornøyd? Så absolutt ikke. Platens umiddelbare problem er lengden på sangene. Å lage låter lange bare for å lage dem lange, være såkalt ”progressiv”, krever sylskarp og gjennomtenkt struktur. En klam tilstedeværelse av klipp og lim (hjelper lite at Metallica.com lanserte et klipp der Lars Ulrich onanerer foran pro tools) ødelegger mye av lytteropplevelsen. Det kan i og for seg funke – overhodet ikke som premiss for å lage plate. Hvorfor i all verden repetere et riff ti ganger når man kan, skal, bør og hør holde det konsist, straight to the point og rått? En håndfull av materialet grenser over til skolerockriff, håpløst banale tekster (dette orker jeg ikke gå inn på engang) og skandaløs tromming. Jeg sitter igjen med en streng ambivalens. Så, er dette bra eller er det dårlig. Sett ut i fra hva bandet har spydd ut de siste søtten årene, er Death Magnetic vel bestått. Langt i fra ”Welcome Home Sanitarium”, Metallica. Snarere ”Disposable Heroes”. Andreas Tylden JØRGEN NORDENG SKIVER ASIAN DUB FOUNDATION Punkara (NAIVE/PLAYGROUND) 3Rekk opp hånden de av dere som dypt og inderlig har savnet ei skive med Atari Teenage Riot eller Rage Against the Machine! Omtrent så mye har jeg gått og ventet på en ny skive fra de britisk asiatiske breakbeatpunkerne ADF. Det at de nå har hentet inn Iggy Pop som gjesteartist på sin egen klassiker ”No Fun” fra tiden med The Stooges sørger, tross det sørgelig faktum at han nå er redusert til en artist som må nøye seg med headliner status på festivaler i Skånevik og Fredrikstad, for fornyet interesse for gutta fra Londons forsteder. Gogol Bordellos frontfigur Eugene Hütz er også dratt inn i det gode selskap for en ny versjon av ”S.O.C.A”. Den politisk engasjerte og agiterende ungdommen har altså ufortrødent fortsatt å holde fanen høyt og å agitere for en bedre og mer rettferdig verden. Hva jeg hører er de også fremdeles et energisk liveband som kan få publikum med på notene. Og det er heller ingenting å si på samspillet i studio. En del line-up forandringer har de vært igjennom før dette som regnes som deres sjette eller åttende album (avhengig av om man teller med skivene Community Music og Conscious Party og likeens R.A.F.I og Rafi`s Revenge). Fremdeles handler det om en blanding av breakbeats, dub,hip hop,dancehall og ragga spilt med punk attityde og tilsatt store doser asiatisk tradisjonsmusikk av ulike slag. ADF var et sjeldent eksempel på at kommunale musikktiltak kan lede til potente og vitale band. De ble stiftet som en følge av dokumentar-filmen ”Identical Beat” og en rekke sommer workshops for å lære asiatisk ungdom musikkteknologi. Med sin hissige, rebelske musikk, velartikulerte tekster og lidenskapelige fremføring vant de kjapt et publikum; først I Frankrike, så videre i andre europeiske land og hjemlandet. Det eksotiske med det hypnotiske, trippende også templative lydbildet gjorde dem til en naturlig del av den såkalte scenen for Asian Underground sammen med artister som State of Bengal, Transglobal Underground, Loop Guru og Fundamental. Al Rumjen fra King Prawn har nå overtatt vokalen og hans innsats er vel egentlig aldri det store problemet. Det er trivelig og morsomt å høre en annerledes tolkning av “No Fun”, men som resten av materialet blir den i dag mest kuriosa og minner om en forgangen tid. Men jeg er sikker på at det finnes folk med et hjerte for ADFs musikk også i 2008. Blant dem Prins Haakon Magnus. Det blir bare ikke meg eller noen av kollegene på kontoret. Vi får i beste fall nøye oss med en politisk sympatierklæring. Jan-Olav Glette BLITZEN TRAPPER Fabric (SUBPOP/TUBA) 5Portland, Oregon-sekstetten Blitzen Trapper snek seg med på undertegnedes mix-tape for fjoråret med hyperfengende ”Wild Mountain Nation” fra albumet med samme navn. Begeistringen for den kommende skiva ”Furr” er ikke mindre. Bare for å ha sagt det med en gang. Mye av begeistringen skyldes nok deres hvileløse vandring mellom genre og musikalske stilarter. Man går ikke så kjapt lei av å lytte til Blitzen Trapper. De er i det ene øyeblikket country-rock, i det neste prog-rock for så å skjære over i metall eller indierock og det gjerne i en og samme sang. Bandet fra Nord-vesten er i likhet med kollegene Fleet Foxes preget av den rike tilgangen på musikkhistorie man i dag har. Bandet innrømmer selv at forgjengeren ”Wild Mountain Nation” på sett og vis var modellert etter Pavement og da i særdeleshet deres klassiske country-rock skive ”Wowee Zowee”, men også Sonic Youth og Gram Parsons. Denne gangen heter de sentrale kildene Bob Dylan, Sergio Leone og Cat Stevens - i nevnt rekkefølge. Men som tidligere stjeler Blitzen Trapper som ravner. ”Furr” blinker og skinner av glinsende gull og sølv fra store deler av 1960- og 1970-tallets musikkskatter der det aldri overgår i ren pastisje. Det finnes noe eget og tydelig som er Blitzen Trapper i all deres variasjon og dynamikk. Det låter ikke lenger fullt så hyperaktivt, springende eller kaotisk som vi har lært oss å kjenne amerikanerne på de tre første skivene. Som de mest suksessfulle lofi-bandene Pavement, Folk Implosion, Sebadoh har Blitzen Trapper benyttet seg av mulighetene den nyvunnede statusen gir til å ta seg bedre tid i studio. Ettersom flertallet av låtene denne gangen er skrevet på piano er folk naturlig nok også kjappe med å dra frem referanser til Elton John. Vi vil tilføye Neil Young her også som med mange andre av de nye indie stjernene fra den amerikanske vestkysten. Gjennomgående for alle nevnte referanser hittil, det finnes tusener eller i det minste hundre andre, er litterære analogier og sterke tekster. Og ganske riktig er Blitzen Trapper sterke på denne siden. Like mye som Earley titter i vennenes platesamlinger lar han seg affektere av bøkene han har lest av Louis L’Amour ,Italo Calvino, Jorge Louis Borges,Philip K. Dick og Zane Grey. Språket er rikt på metaforer, lekende og billedsterkt. I tittelkuttet utforsker vokalist og hovedlåtskriver, Eric Earley, en slags varulv-eksistens eller veksler mellom animalske og det guddommelige. I det ene øyeblikket menneske i det neste rene instinkt. Vekselvis i pakt med naturen og underlagt den. Det kan ofte synes som om bandet har en tilbake til naturen fortellerstemme gjennomgående, men ved nærmere ettersyn er det kanskje snarere åpenhet, vidsyn og fantasirikdom. Sånn er det også med musikken. Ved første øyekast enkel og fengende. Går man dypere ned i materien oppdager man kjapt lag på lag med detaljer. Jan-Olav Glette DINKY May Be Later (VAKANT/IMPORT) 5Dinky er raskt på vei til å bli en av mine favoritt- djs her nede. Sist jeg så henne slo det meg hvordan hun er en av de dj’ene som har evnen til å få selv ikke spesielt interessante spor til å funke fett i settingen der og da. Så det er åpenbart at hun har ekstremt koll på hva hun driver med. Dette ble ekstra tydelig da en av de andre som spilte den samme dagen viste seg å være det eksakt motsatte, at selv om han spilte bra ting, så klarte han å sy det sammen på en måte som bare ikke funket. Dinky på sin side ser ut til å ha en intuitiv forståelse av dansegulvets dynamikk som får høydepunktene til å trillet ut ermet som perler på en ekstatisk snor. Når Dinky nå slipper sitt debutalbum er det kanskje ikke liiiiike fett som når hun DJ’er, men hennes eget materiale holder også jevnt høy kvalitet, selv om det ikke alltid funker. Pipestemmesyngingen på ”Mars Cello” er egentlig mest irriterende, men når det følges opp av den ekstremt sexy ”Burdelia” er alt tilgitt. Et veldig fett groove får følge av et rustent trompetsample, et ørlite utsnitt av en scat-aktig jazzvokal og blandes med en kubjelle som er helt-på-kanten til å høres ut som den er hentet fra ferdigprogrammet på et billig gammelt orgel. På samme måte som i DJ-settene viser Dinky her at intuisjonen hennes for å mekke ting av bestanddeler som muligens ikke burde funke er nærmest upåklagelig. Her går de mange ulike inspirasjonskildene opp i et hele som er vel så særegen som landsmannen Villalobos, som det også finnes en del spor av utover albumet, spesielt i perkusjonsdesignen på åpningskuttet. Det hele er imidlertid preget av en umiskjennelig signatur på en måte som få andre artister i feltet kan matche i dag. Erlend Hammer KARDINAL OFFISHAL Not 4 Sale (KONVICT/UNIVERSAL) A-laget 4Så lenge som Kardinal Offishal har stått og luska i kulissene håper jeg virkelig at Not 4 Sale selger i bøtter og spann. Kardinalen har holdt det ekte på plastikk siden litt før 2000, og har vært en favoritt blant de kule gutta siden den tid. Med sin patenterte høyoktanshiphop marinert i karibiske rytmer og slang har han levert nok bangere til å fylle en middels USB-stick, men har liksom aldri lagt det store gullegget. Før nå. Vi trodde nesten det skulle skje da Neptunes tok han under vingene og ga han ”Belly Dancer” for 5 år sida, men de skuslet jo også bort Supercats comeback med tullballet sitt, Star Trak. Nå derimot. Med Akon-gjestende ”Dangerous” tar kanadieren VG-lista med storm. Ikke er låta så helt jævlig heller, og det er neimen ikke de andre MTV-frieriene her en gang. Med unntak av et par refrenger som jeg har litt problemer med å svelge, glir Not 4 Sale ned på høykant. På ”Number One” høres til og med Rihanna kul ut, i det de slesker seg gjennom et dansegolvsmonster av en beat og stjeler fra Paragons-klassikeren ”Tide is High”. Jeg har sett andre være uenige, men jeg synes ikke en gang han går over streken når han bøffer Shineheads Stingbøff på ”Ill Eagle Alien”. Altså, det blir jo ingen husfavoritt, men av alt annet søppel som produseres for radio kommer Kardinal rimelig helskinna fra det. Slike låter er jo en forutsetning for å få lov til å gi ut plate hos de store selskapene. Når han først har sjansen til å leke med de store gutta, skjønner jeg godt at han gjør det. Det som skiller Kardinal Offishal fra mange av dagens rappere er energi. Kardinal kjører tog over låtene som en karibisk Busta Rhymes med alt for mye å si, og alt for kort tid å si det på. Han spytter som en gal, og klarer å ungå å bli masende, selv på de mest hektiske spora. Og det er når han lager gode, gammeldagse bangers som ”Set It Off” med Norgesvennene Clipse, og åpneren ”Burnt” med den kanadiske reggaeartisten Lindo P at det virkelig slår gnister. Jørgen Nordeng KARPE DIEM Fire Vegger (BONNIER AMIGO) 4Siden sist har de kjekke, sjarmerende utlendingene i Karpe Diem terrorisert rundt tjue tusen tenåringsrom med ”Piano” og ”Show”. Gjort et par hundre spillejobber, økt markedsverdien sin betraktelig, og fortsatt med å skape sin egen sjanger på siden av hva man vanligvis defineres som hip hop. Gutta har aldri skammet seg ikke for å gjøre crossoverlåter, for å si det pent. Bedre rappere er dem blitt og. Ikke dårlig. Karpe Diem treffer fortsatt jævlig godt når de treffer. Åpningssporet (den såkalte ”gatesingelen”) ”Stjerner” er en av de absolutt beste hip hop-låtene her til lands de siste åra. Verset Chiraq legger på Neekoh-produserte ”Få Som Vet” er sannsynligvis det beste Karpe Diem har levert fra seg, noensinne, og et av de tighteste versene jeg har hørt på norsk. For ikke å forglemme produsent-diamanten Nasty Kutt, som leverer gull på ”C.R.E.A.M”-coverlåta ”Krølla Femtilapp” og ”Vestkantsvarting” med Pumba (for øvrig landets mest undervurderte rapper, uten tvil). Der debuten Rett fra hjertet

Sid 42 -   Sid 44 - var preget av uforløste ideer, har gutta gjort Fire Vegger til en langt mer gjennomarbeidet  
To read this myPaper publication you need to have JavaScript activated in your web browser. You also need to have at least Flash Version 6 installed.
Innehållsförteckning
Powered by myPaper - www.mypaper.se