Side 17 i Natt & Dag - Bergen - Oktober 2008

20 år- 20 minneverdige filmøyeblikk For tidlig fødte (Ronja Røverdatter, 1984. Orions Belte, 1985. Hud, 1986. Veiviseren, 1987) 1 En håndfull øyeblikk som så vidt faller utenfor på grunn av tidskodeksen, men ellers hadde vært selvskrevne. Den sjelsettende åpningsscenen i Ronja Røverdatter som utrolig nok er produsert av Norsk Film. Soundtracket til Orions Belte og Helge Jordals ensomme kamp mot kald krig og generell streng kulde på Svalbard. Løkkebergs kunstneriske ambisjonsnivå i Hud. Og selvsagt Veiviseren, med det hjertestoppende øyeblikket der skia glipper og seiler rett i fanget på det mest ugudelige fantepakket i norsk films historie. Kvinnen som kledde seg naken for Kim Hiorthøy (Kroppen Min, 2002) 1 Margreth Olin stopper ikke ved de mjuke hendene, men tar for seg resten av den godmyke bolledeigen også. Vi synes filmen strekker seg langt utover selvutlevering og gir tommelen opp for a girl with a mission. Et 26 minutters langt filmøyeblikk der en norsk regissør forsøker på – og lykkes i – å bruke mediet til noe viktig. Sprettballen gjennom veggen (Himmelfall, 2002) 1 Et typisk eksempel på at film ikke trenger å være gjennomgående solid for å ha kraftfulle elementer gjemt innimellom. Åpningen av filmen inngir den blandede følelsen av noia, søvnighet og murrende irritasjon. Før en vegg plutselig sparkes inn og man retter seg opp i setet og lurer på om dette allikevel er. Fremtiden (Reprise, 2006) 1 Joachim Trier er internasjonalt skolert og kontinental som croissant, men vender allikevel nesen hjemover og tar tak i noe så lokalt som norsk vestkantungdoms eksistensielle problemer med debut-sensasjonen Reprise. Elsket av Oslo-folket, stort sett hatet av alle andre. Natt & Dag karakteristikk ”hysterisk morsom” var det få med bopel utenfor Ring 3 som forstod. Slik lukter det eksklusivitet av. Joachim er vår mann for fremtiden. Den fregnet gutten med det suggererende blikket (Øyenstikker, 2001) 1 En film som fungerer best når den er sitt mest dysfunksjonelle. Et godt tegn. Og den enerverende intensiteten blir aldri tydeligere enn når bleke, tause fregnegutt stiller seg opp for å glane inn i kamera. Uforklarlig og ubehagelig. Hadde vært et internasjonalt ikon om det var Tarkovsky som stod på andre siden av kameraet. ”Klippe! Klippe!”, sa siddisen (Detektor, 2000) 1 Kristoffer Joner hadde enda noe uforutsigbart, feilernært og farlig over seg. Øigarden gestalter han blærete fyren han er født til å spille. Og får som fortjent. En scene som sier alt om hva denne filmen kunne vært. En tidstypisk honnør til tidenes aller sterkeste norske filmscene; snøblinde Jan Balsruds selvamputasjon av tottelottene i snøfonna i Ni Liv. Bare Torun beveger tenåringene (Bare skyer beveger stjerne, 1998) 1 Mørke Ylviskrøller og ti kilo sjarme. Under et selvlysende stjernetak. ”Og, det der er tvillingene” sier Jacob med myk stemme og peker. ”Tullingene” sier Maria. ”Tvillingene,” svarer Jacob; varm-frekk som en ung Rhett Butler. Hjertebank og sødme. Nydelig håndtering av unge debutanter; pur eleganse fra feinsmeckeren Torun Lian. Røykringer ved Middelhavet (En dag til i solen, 1998) 1 Jo da, vi vet at Brad Pitt gikk balistic etter å ha sett Eggs, men til syvende og sist er det bare én scene fra en Bent Hamer-film vi husker med særlig interesse. I Lewinsky-gate klimaet rett før Y2K hadde sigaren en blomstrende renessanse som seksuelt symbol. Og da detaljene fra det ovale rommet forble noe diffuse, får Hamer en profesjonell til å vise hva slags muligheter som bor i objektet. Skyter meg på Juleaften (Store Gutter Gråter Ikke, 1995) 1 Per Bergersen har visst skrevet teksten. Men det er Norges farligste mann som klimprer på gitar og synger som huskes. Underlig trivelig og dypt urovekkende på samme tid. Og vi siterer fra ”Skyter meg på Juleaften” […] For jeg skal bruke hagle, - momentant lobotomi Jeg stapper’n opp i ræva som min egen lille vri Drar av begge løpa for å se hvor langt går Tror det går til hodet, - men vil se hvor hardt det slår. Da skal vi pynte juletre med hjernegraut og blod Litt piss og noen tarmer, og en ankel i en sko […] To rådyrkalver i et norsk skogtjern (Søndagsengler, 1996) 1 Noe så eksotisk som en norsk Oscar-kandidat for beste fremmedspråklige, fullstendig dominert av Vestlandets Maryl Streep, vår definitivt beste skuespillerinne, the one and only Hildegun Riise. Renessansemalerne kan bare bakke sammen; Salomos Høysang var aldri mer slående illustrert enn gjennom Hildeguns pustberøvende frihetsekseris. ”Kast steinen, Otto!” (Ti kniver i hjertet, 1994) 1 Norsk film er ikke akkurat et overflødighetshorn av tidløse replikker. Men denne er hvass som en ljå, skarp som en kniv. Når jeg skal overtale noen til å gjøre noe de ikke vil, og jeg er tom for argumenter, går jeg alltid for denne; en hypnotisk frasering fra en film som burde vært springbrettet for en håndfull mannlige norske skuespillere. I stedet må man spørre seg: Hvor var det butta/ Hvor har det blitt av alle gutta? Uansett den enkeltstående beste norske filmreplikken. Bjørn Floberg (43 assorterte rollen de siste 1988 - 2008) 1 Hugget i stein, hard som bein. Ingen, nasjonalt eller internasjonalt, kan inngi krypende uhygge som Floberg. Alltid utrivelig. alltid bra. Store gutter gråter (Giganten, 2005) 1 Norge er riktig bra på TV, uten at dette har blødd over til det store lerretet i nevneverdig grad. Men her gjør en av de virkelige bautaene fra krinken en crossover det bar er å bøye seg i støvet for. Og når Erik Bye synger så en svær brande av en kar vrenger genseren over hue så ølvomma ramler ut mens han griner så han rister, ja da er ikke et øye tørt i kinosalen heller. Svensk overlegenhet v. Stellan Skarsgård (Aberdeen 1999, Insomnia 1997, Kjærlighetens Kjøtere 1995) 1 Filmene nevnt ovenfor er alle blant de ypperste norske, de to sistnevnte kanskje de aller beste. Men, irriterende typisk nok, kan alle de virkelig store øyeblikkene tilskrives fenomenet Stellan Skarsgård. Som setter forskjellen på det som skjer på øst- og vestsiden av Jemtland og Härjedalen i ubehagelig relieff. Vi snakker ikke mer om det. Viggo Jønsberg som fatter’n til Pelle (Døden på Oslo S, 1991. Giftige Løgner, 1993. De blå Ulvene, 1995) 1 Rekk opp hånda alle som trodde den godeste Ingvar Ambjørnsen figurerte i rollen som Pelles opphav. Vi også! Men neida, dette er ikke forfatterens sjarmør- etappe, men en kraftprestasjon av den sørgelig forbigåtte Viggo Jønsberg. Mye i Pelle og Proffen er bra og dårlig på en gang. Fatter’n til Pelle er bare topp hele tiden. Location-scouting på Sagaøya (Den Brysomme Mannen, 2006) 1 Location manager Jørgen Stangebye Larsen nærmest oppfinner sin profesjon her til lands i en film som stilistisk sett er på øverste internasjonale klasse. Islandsk ødemark forvandlet til det absolutte ingensteds hen. Lille Oslo transformert til et futuristisk, urbant ørkenlandskap. Paris, Texas ripp-off? Kristin Jarmund reklame? Spiller ingen rolle! Så lenge ingen åpner munnen for å snakke er dette en fenomenal film. Johannes Joners dypdykk mellom puppene til Kari Ann Grønsund (Over stork og Stein, 1994, regi: Eva Isaksen) 1 En voksenerotisk springskalle! Etter en lang, komplisert og tidvis hysterisk morsom partnerjakt samles trådende på et konferansesenter midt ute i granskauen. Der Kari-Ann Grønnsund hviler i sengebingen som en kjempestor, fredelig mammagris med Johannes Joner kavende mellom to enorme, knallrosa patter. Uforglemmelig i en film de fleste av en eller annen grunn ser ut til å ha glemt. Dubstars! (Den Lille Havfruen, 1989) 1 Norsk språk i norsk film er en Nemesis. Men i den mer hørespillaktige tegnefilmsjangeren står topp-prestasjonene i kø. Og i Den Lille Havfruen begår en rekke norske kulturpersonligheter sine livs prestasjoner nede på havbunnen. Sissel Kyrkjebø som Ariel, Helge Jordal som krabbe, Anders Hatlo i signaturrollen som Disney-Fugl. Og ikke minst Anne Grethe Prøys i en uforglemmelig, skrekkinnjagende monstertolkning av Havheksen Ursula. Bjørn Sundquist (Intet mindre enn 60 assorterte roller i ulike formater 1988-2008) 1 Norges beste filmskuespiller. Ever. Uten konkurranse. De utallige filmene hans varierer sterkt i kvalitet. Sundquist leverer absolutt på øverste nivå. Alltid. Ved sitt blotte nærvær. Hadde han vært født inn i en engelskspråklig kultur ville verdensbefolkningens bilde av James-Bond-skurker – og alle andre ubehagelige filmtyper – vært uløselig knyttet til et par blassvasne øyne og en slagbjørns uberegnelig, skrekkinngytende vesen. ”Frida, kan jeg sjysse deg?” (Frida med Hjertet i Hånden, 1991) 1”Kanskje – hvis du stuper,” svarer Frida og biter seg blygt i leppa. Og det gjør Kristian – fra ti’ern, i Frognerbadet. I den lyse norske sommernatta. Fallhøyden er enorm. Triumfen total. Den klart sterkeste scenen i den sterkeste norske filmen. En film like uforklarlig sterk som den unge kjærligheten den omhandler. Å se filmen da den kom var fantastisk. Gjensynet en åpenbaring. En Kjärlekshistorie eat your heart out. TEKST Gaute Brochmann, silja E. Johnson og ragnhild brochmann / ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN 6 N&D fyller 20 år. Å kåre de siste to tiårenes 20 beste filmer hadde vært den naturlige markeringen. Men et slikt foretak faller på sin egen urimelighet. I stedet har vi begrenset oss til de 20 mest minneverdige rollene, skuespillerne, replikkene og enkeltscenene. Ingen ironi eller så-dårlig-at-det-er-bra-øyeblikk. Ingen Dis eller Høtten. Du trodde kanskje ikke det var mulig, men hold dere fast og gjenopplev 20 glimt av pur briljans og ekte storhet. 20 5 12 19 18 4 11 17 3 10 16 2 9 15 8 1 14 7 13 6

Side 16 -   Side 18 - GRATISGUIDE 6 Natt&Dag har jo som kjent levd livet gratis i 20 år nå. Og vi har  
To read this myPaper publication you need to have JavaScript activated in your web browser. You also need to have at least Flash Version 6 installed.