Kult HASJFILM! «Du driver ikke med hasj, vel?!» Vanskelig å tro at kultsiden aldri har tatt for seg «stoner movies», men med Ingvar Ambjørnsen-filmatiseringen Den store revejakta har vi en glimrende unnskyldning. Her er fire høye filmer for de skjeve. Tekst: Espen Svenningsen Rambøl Kultklassikeren REEFER MADNESS USA ­ 1936 Regi: Louis J. Gasnier. Med: Dorothy Short, Kenneth Craig, Lillian Miles, Dave O'Brien & Thelma White. «SEE youthful marijuana victims what actually happens! Sin - degradation - vice - insanity! Women Cry For It - Men Die For It! Tell your children!» Foreldre: hvis ungene dine viser tegn til å le ukontrollert, danser jitterbug, kjører ned folk på blanke formiddagen, begår øksemord, spiller jazzpiano eller hopper ut av vinduer, da bør du ta deg i akt. De kan ha blitt avhengige av marihuana. Djevelgresset som er USAs folkefiende nummer en, og er langt farligere enn heroin. I alle fall hvis vi skal tro Reefer Madness. Den strenge overlæreren Dr. Carroll (Joseph Forte) innkaller foreldrene til et ekstraordinært kveldsmøte for å advare dem om det nye, voldsomme djeveldopet som ødelegger ungene deres. Weed: pesten som "leder til sjokkerende voldshandlinger, og ofte ender i uhelbredelig sinnssykdom". For å understreker alvoret forteller overlæreren skrekkeksempelet om Bill (Kenneth Craig). En prektig pjokk som aldri drikker noe sterkere enn melk, men som lokkes inn i det hedonistiske hasjlivet av verdens verste pushere ­ som bare gir bort revene gratis, uten å noensinne kreve penger. Alt de vil er å ødelegge USAs ungdom, som snart danser, har sex før ekteskapet og ter seg som villmenn. Sier seg selv at alt ender i galskap, voldtekt, drap, rettssaker og selvmord. Sånn som det alltid gjør når man røyker seg en liten luring. Her er vår gamle venn Dwain Esper på farten igjen, produsenten bak klassikere som How To Undress in Front of Your Husband (1937) og How to Take a Bath (1937). Som så mange exploitation-produsenter på sin tid gjorde han et levebrød på å lage "opplysningsfilmer" om sensasjonelle temaer. Enten det var abort, prostitusjon og kjønnssykdommer, eller farene med opium og kokain. Reefer Madness var ikke den første som tok for seg djevelens demoniske gress, men er klart den mest hysteriske av dem. Mange hevder at humoren her er ufrivillig, men kynikeren Dwain Esper visste nok at de vanvittige påstandene i filmen bare var tullball. Han hadde angivelig kjøpt opp rettighetene til en propagandafilm med tittelen Tell Your Children, som var produsert av en kirkegruppe. Esper filmet deretter om deler av historien, spritet den opp med salgbare elementer og relanserte som Reefer Madness. Målet var slett ikke å presentere en seriøs opplysningsfilm, men en "exploitation"-rull som lokket publikum med syndige sensasjoner man ellers ikke kunne se på kino ­ alt forkledd som en advarsel til bekymrede foreldre. Like før Reefer Madness hadde Esper regissert den liknende Marihuana, the Weed With Roots in Hell! (1936), og han håpet trolig å gjenta suksessen. Det strenge sensurorganet The Hayes Code ble innført i USA to år tidligere, og nå var all antydning av umoral strengt forbudt... med mindre det ble brukt i folkeopplysningens tjeneste. Reefer Madness ble ikke offisielt godkjent av The Hayes Office, men Esper benyttet muligheten til å vise den på "road shows" i flere tiår. Reefer Madness hadde for lengst gått i den kollektive glemmeboken da Keith Stroup i 1971 oppdaget en filmrull i arkivet til Library of Congress. Han kjøpte en kopi for 297 dollar, og brukte den for å fremme sin legaliseringsorganisasjon "National Organization for the Reform of Marijuana Laws". Han viste filmen året etter på en innsamlingsvisning i California, og den ble en så stor suksess at Reefer Madness snart var en gjenganger på Midnight Movie-visninger rundt om på amerikanske universiteter. Der den ironisk nok ble sett av pisse skjeve studenter som lo seg fillete. En uoffisiell oppfølger ble i 1985 sluppet som Reefer Madness 2... The True Story ­ der noen tøysekopper har dubbet filmen med vittige replikker. Reefer Madness har også fostret en Off Broadway-musikal, som i 2005 ble filmet med Kristen "Veronica Mars" Bell og Neve Campbell. Den originale Reefer Madness befinner seg i "the public domain", noe som betyr at enhver med tilgang til en filmkopi kan slippe den på DVD. Det finnes dermed drøssevis av utgivelser der ute, den beste er trolig 20th Century Foxs "Special Addiction"-versjon, som er nyrestaurert (både i digitalt fargelagt utgave og i svarthvitt), og inneholder et vittig kommentarspor med Mike Nelson fra MST3K. Den kan kjøpes fra www.amazon.com. Filmen kan dessuten lastes ned gratis fra www.archive.org. Også kjent som: Dope Addict, Doped Youth, Love Madness og The Burning Question. Se samtidig: The Road to Ruin (1934), Assassin of Youth/The Marijuana Menace (1937) og Devil's Harvest (1941). Potensiel kultfilm UP IN SMOKE USA -1978 Regi: Lou Adler. Med: Cheech Marin, Tommy Chong, Stacy Keach, Strother Martin & Tom Skerritt. «Don't miss the only film where the heroes get wiped out in the first five minutes! DON'T go straight to see this film!» Det er litt ironisk at USAs første, rendyrkede "stoner movie" kom så lang tid etter at hele hippiebevegelsen hadde dødd ut. Ok, Cheech & Chong hadde opptrådt som stand-up-komikere siden slutten av 1960tallet, og hadde gitt ut flere populære plater - men de fikk ikke laget sin første film før i 1978. Pedro de Pacas (Cheech Marin) er en potrøykende rabagast fra "The Barrio" i Los Angeles, mens Anthony "Man" Stoner (Tommy Chong) er en hjernedød hippie som akkurat har blitt kastet ut av sine småborgerlige foreldre. De blir kompiser over en joint på størrelse med en pariserloff, og bestemmer seg for å spille i band sammen. I sin jakt på mer jazztobakk blir de arrestert, deportert til Mexico ­ og ender opp med å smugle en bil laget av hemp tilbake til USA. Hakk i hel har de den fanatiske politisersjanten Stedenko, hysterisk artig spilt av Stacy Keach, som selv senere tilbrakte tid i fengsel for kokainsmugling. Nøkkelen til Cheech & Chongs suksess var både at de var anarkistiske nok til å bli elsket av pothoder og punkere, mens de samtidig var så harmløse at de ble godtatt av straighte publikummere. En lettfordøyelig blanding av Abbott & Costello og The Freak Brothers, som i høy grad er produkter av sin samtid. Radarparet skrev selv manuset til filmen, til stor del basert på sketsjer og morsomheter tatt fra deres komedieshow. Mye av materialet i Up in Smoke var dermed godt kjent blant fansen, og det så ut til å at Cheech & Chong brukte opp sine beste biter her. De spilte inn ytterligere seks filmer sammen, i dalende kvalitet. Etter fiaskoene med The Corsican Brothers (1984) og Get Out of My Room (1984) røyk de to komikerne uklare med hverandre. De fortsatte videre på egen hånd, Cheech i nærmere sytti filmer og tv-serier, deriblant de fleste til Robert Rodriguez. Chong har 60