Super Smash Bros. Brawl Fromat: Wii Utvikler/Utgiver: Sora/Nintendo. Nintendo har samlet omtrent hver bidige spillkarakter i stallen sin til et skikkelig møljeslagsmål i Super Smash Bros Brawl. Et hektisk tøysespill som både er en ekstremt usaklig "brawler", et episk plattformactioneventyr, samlemanispill og mye annet. Om du så bare har en vag interesse for Nintendos forhistorie vil du elske dette, og er du en blodfan vil du trolig eksplodere av nerdlykke. Brawl-delen er enkel, uoversiktlig slåssing mellom karakterer som i utgangspunktet er dårlig utrustet til å utfordre hverandre. Målet er stort sett ikke å denge motstanderne bevisstløse, men å slå dem ut av arenaen. Denne gangen kan man også kjempe mot folk på nettet når vennene blir leie og drar hjem. Mange av kampene er så kaotiske at man knapt aner hva som skjer mens man frenetisk trykker på alle knappene man har i huset, inklusive lysbryteren, i håp om å vinne kampene ­ bare for å oppleve at man snubler utenfor en kant og mister livet. Allikevel, selv når skjermen bare er en mølje av fantasifulle småfigurer som virrer målløst inn i hverandre er Super Smash Bros Brawl veldig mye moro. Enspillerdelen "The Subspace Emissary" er et massivt eventyr i seg selv, som Nintendo har lagt ned veldig mye arbeide i. Livlig plattformaction med storslagne "cut scenes", og en spilletid som er overraskende lang. På veien låser man opp et bredt utvalg av nye karakterer, noen av dem så obskure at de er fra spill som ikke er sluppet utenfor Japan. Selv de mest hardbarkede Nintendo-fanboys vil slite litt med å kjenne dem alle igjen. Ellers er de fleste Nintendo-kjenningene på plass (sammen med noen krabater fra andre utviklere), deriblant Mario, Donkey Kong, Zelda, Link, Pikashu, Game & Watch-figuren ­ samt Solid Snake. Den yngre versjonen, ikke pensjonisten fra Metal Gear Solid 4. Han kunne jo ha brukket lårhalsen. For å tilfredsstille den japanske samlemanien er Super Smash Bros Brawl overlesset av power up-klistremerker, trofeer, mynter, rask og rusk ­ som man deretter kan stille opp i sitt eget museum, eller lime inn i samlebøker. Måneder med moro for de med OCD-tendenser. Ingen kan klage på mengden av innhold her, som fordret at Nintendo for aller første gang tok i bruk "double layer"-DVDs. Legg til en samling demoer, muligheten til å mekke egne baner, videoklipp og mye ekstra, så får du virkelig valuta for kronene. Utvilsomt det artigste, mest gjennomarbeidede Nintendo-spillet siden Super Mario Galaxies. Espen Svenningsen Rambøl The Incredible Hulk Format: Xbox 360 (også sluppet til PS3, PS2, Wii og DS) Utvikler/Utgiver: Edge of Reality/ Sega Mer enn et lisensspill til årets Hulk-film føles dette som en oppfølger til The Incredible Hulk: Ultimate Destruction. Et artig Xbox-spill vi anmeldte på disse sidene tilbake i 2005. Foruten muligheten til å boltre seg fritt som Hulk i en virtuell lekegrind, hadde Ultimate Destruction en snurrig sans for humor ­ som til stor del dessverre er fraværende denne gangen. Grafikken er ikke noe skrive hjem om, og spillet som helhet er sørgelig middelmådig, men man får i alle fall anledning til å boltre seg i en sånn halvveis trofast gjengivelse av New York. Selve historien er bare tullball, noe om at den lumske organisasjonen The Enclaves invasjon av New York, og noen basketak med bossene Bi-Beast, Abomination og U-Foes. Alt veldig løst bundet sammen med enkelte scener fra filmen. Man kan mistenke at dette spillet startet opp som en ren oppfølger til Ultimate Destruction, og at elementene fra filmen ble presset inn senere ­ selv om skuespillere som Edward Norton, Tim Roth, Liv Tyler og William Hurt faktisk dukker opp som stemmeleggere. I løpet av spillets gang kan man låse opp en rekke skjulte versjoner av Hulk, og besøke flere fiktive byggverk fra Marvels tegneserieunivers: deriblant Stark Industries, The Daily Bugle og Baxter-bygningen. Det mest underholdende her er imidlertid å rase rundt på egen hånd mens man forårsaker massive ødeleggelser i New York. Det pussigste (og klart morsomste) elementet er at man får bonuspoeng for å denge kjente landemerker ned til støv. United Nations-bygningen, World Financial Center og The Empire State Building? Gyv løs til de raser ned som tvillingtårnene! Man skulle fader meg nesten tro at Hulk hadde blitt rekruttert av Al Quaida. The Incredible Hulk: Holy Jihad Warrior? Uansett, det gir unektelig en dyp tilfredsstillelse å jevne Trump Tower til jorden, mens impotente militærtanker og soldater forsøker å skyte deg ned. Verdt et ekstra turtall på terningen i seg selv, bare det. Hulk smash, Allah akbar! Espen Svenningsen Rambøl Alone In The Dark Format: Xbox360 (også sluppet til Wii, PS2 og PC. Kommer til PS3) Utvikler/Utgiver: Eden Games/Atari Aj aj aj, for en nedtur. De av oss med stor sans for "survival horror" har ventet lenge på Alone in the Dark, som skulle bli en ny begynnelse på serien. Det første i rekken kom i 1992, og startet hele sjangeren. Årets Alone in the Dark står i fare for å ende den. Man begynte å ane uråd da Atari truet med å saksøke et par norske nettsider som slaktet spillet i forkant av slippedatoen, og de bange anelsene blir bekreftet. Spillet er så fullt av bugs, lite gjennomtenkte løsninger og designproblemer at det nærmest er å regne for defekt. Kamerastyringen er latterlig dårlig, kontrollsystemet ekstremt frustrerende, enkelte oppgaver baserer seg utelukkende på prøving og feiling. Med så enorme resurser som investeres i et prosjekt som dette er det skandaløst at utviklerne ikke har fått mer tid til å rette opp alle feilene. Eden games har angivelig jobbet med Alone in the Dark i fire år. Det var åpenbart ikke lenge nok. Ekstra tragisk fordi Alone in the Dark hadde alle muligheter til å bli et overlegent "Survival horror"-eventyr. Den overnaturlige detektiven Edward Carnby våkner opp en bygård utenfor Central Park i Manhattan, som ser ut til å være besatt av demoner. Han lider av hukommelsestap, ustødig gange og må begi seg ut i et New York som er beleiret av mørke krefter. Det betyr mange zombier, selvfølgelig ­ som må ekspederes med hjemmelagde våpen og ild. Utviklene fortjener ros for sine forsøk på å komme opp med nye løsninger. Det er en glimrende ide å dele inn spillet i episoder som en tv-serie, og hvis man står bom fast kan man bare spole spillet videre som en DVD. Juksete, men noe mange sikkert vil sette pris på etter å ha blitt spent ben på av fysikkmotoren et par hundre ganger. Grafikken er til tider storslått og de pyrotekniske effektene imponerer. En annen nyvinning er at Carnby kun kan bære med seg det han får plass til under jakken, og kan kombinere gjenstandene han finner til nye hjelpemidler og våpen. Noe som raskt byr på store problemer. Ikke bare sløser dette bort mye verdifull tid mens man kåler rundt for å finne de riktige gjenstandene, ofte mens man er under angrep fra fiender. Kontrollsystemet har også en lei tendens til å plukke frem helt feil ting, bare på faen. Utviklerne har virkelig lagt mye flid i å komme opp med nye løsninger på velkjente elementer, men originalitet har ingen funksjon hvis ideene ikke fungerer. Vel, de har i alle fall kommet opp med en spillopplevelse som stolt kan stå side om side med Uwe Bolls tidløse Alone in the Dark-film. Bra jobba. Espen Svenningsen Rambøl