harmoni FilmMagasinets jakt på, eh, Revejakta førte oss til Slottsparken. Og deretter til Grimstad. Vi har vært på settet og snakket med Kristoffer Joner. Tekst: Einar Aarvig (FilmMagasinet/Oslo-Grimstad) Foto: Einar Aarvig, PR / Nordisk Film Distribusjon EN GJENG I PARKEN Det er en av de første høstdagene i Slottsparken. Varmt og klart, men bladene er gule og har begynt å falle. På gresset sitter en frikegjeng med enkelte pønkerinnslag. Det røykes cannabis, ingen tvil om den saken. På veien går forargete borgere forbi, med hatt og sint kroppsspråk. Men vi er ikke på det sene søttitallet. Det er tidlig oktober 2007 og Filmmagasinet besøker settet til Den siste Revejakta. En nesten ugjenkjennelig Jan Gunnar Røise vekker oppmerksomheten med stålinnfattede hippiebriller, Nei Til Atomvåpen-skjorte, afghanerpels og skjerf på hodet. ­ Jeg spiller Espen, forteller skuespilleren. ­ Han er fredselsker med spesiell interesse for krigen i Libanon, siden den rammer de som er glade i hasj. Cecilie Mosli spiller Torhild, som ganske sikkert rammes av samme krig: ­ Torhild er en dealer. En hippiedealer, skikkelig businesshippie. I dag hadde hun vel vært coach eller Nikita-gründer. Hun utnytter ikke folk, og er snill og forholdsvis forfengelig. På den andre siden av parken vandrer en eiendommelig skikkelse med støvfrakk og kraftig, svart bart. Det er Bjørn Sundquist, som i filmen spiller Stalin-Knutsen, Oslopolitiets narkotikasjef. ­ Han heter ikke Stalin-Knutsen fordi han tar livet av søtti millioner mennesker, bedyrer Sundquist. ­ Han blir kalt det på grunn av utseendet. Knutsen er sjef for narkotika i 1979 og mandatet er å ta narkopusherne. Han har også en bakgrunnshistorie, siden sønnen døde av heroin er han både profesjonelt og personlig involvert i kampen. Jakten på HEROIN OG HASJ Hovedpersonene i filmen er tjomiene Carl og Robert, som i Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Brochs skikkelser prøver å få gjort det store hasjkuppet . Etter tidenes verste tørke i Oslos gater skal et parti på 45 kilo nepalsk hasj spres, slik at drømmen om et liv på landet i kollektiv kan endelig kan realiseres. Men ondere narkotikaprofitører enn våre to venner vil ha et ord med i laget. Glenn (Kåre Conradi) er en slesk vannsengselger og jappe-aspirant med langt mer urent mel i posen enn skarve 45 kilo tjall. Han selger heroin, noe våre venner ikke er noe glade i i det hele tatt. Ulrik Imtiaz Rolfsen regisserer filmen, skal vi tro ryktene var det åttitallsscenene fra Izzat (2006) som ga produsenten trua på at den ekte sensøttitallsstemningen ville bli ivaretatt. ­ Den siste revejakta er en spenningsfilm med humor, forklarer Rolfsen på settet. ­ Lun humor, ikke slapstick. Jeg ville at dialogen skulle være realistisk, ikke la den tidsriktige hippielingoen bli en morsomhet i seg selv. Det kunne fort blitt et døvt Wam&Vennerød-meta-opplegg. Gutta i filmen står for en sneversynthet som er morsom. De har et krampaktig fokus på sine egne liv og egne personlige frihet. Og mens noen, etter lukten å dømme har fyrt opp en ekte narkotikasigarett der i parken, mistanken går til frikerstatistene, rekker vi nøyaktig to ord hver fra hovedrolleinnehaverne. Nicolai og Kristoffer, hvordan vil dere beskrive Robert og Carl? Kristoffer: -Selvopptatt og konfliktsky Nicolai: -Intuitiv og empatisk. 41