Filmanmeldelser «Hei, Mike ­ jeg har også laget en film. Du kan se den på internett» «Hvis du synes denne gønneren er diger, skulle du ha sett den jeg har i gylfen! Ha ha". Demonhumor: du ler hvis du vet ditt eget beste.» The Love Guru USA 2008 Hellboy 2: The Golden Army USA 2008 Guillermo Del Toro Ron Perlman, Selma Blair, Doug Jones, Luke Goss, Anna Walton Genre: Action/Drama /Fantasy/Grøsser Premiere: 22. august Hva skal man si om Guillermo Del Toro, meksikaneren som gikk fra Blade II og den første Hellboy-filmen til å lage den langt mer kunstferdige, aldeles strålende filmen Pans Labyrint om traumer under den spanske borgerkrigen. For deretter å lage denne Hellboy-oppfølgeren før han hiver seg over to samfulle Hobbiten-filmer. At han er kul som faen, det er det ingen tvil om. Hellboys tegneserieunivers er en verden med flere paralleller til Neil Gaimans Sandman. Her lever mennesker, religiøse figurer (blant annet vår røde venn), tusser og troll, fantasiskapninger og en alveprinsesse ved navn Nuala. Det er broren hennes, spilt av ingen ringere enn Bros-broren Luke Goss (hva skjedde med Matt?) som er skurken her. Alveprinsen vil nemlig tromme sammen en urgammel hær, gyllen, selvsagt, for å oppnå noe så tradisjonelt som verdensherredømme. Bare en person kan stoppe ham, og han er rød, ikke utpreget intelligent, og med sans for drekking, sigarer, slåssing og action. Enkelte anmeldere kaller filmen en fest for sansene, og det lett å se hva de mener, fargerik og eksplosiv og full av følelser som den er. Del Toro makter riktignok ikke å holde hundre prosent på konsentrasjonen til denne anmelder gjennom to timer, men vi snakker absolutt om en av sommerens virkelig bedre tegnefilmadaptasjoner. Glætt. Einar Aarvig Regi: Med: Regi: Marco Schnabel Stemmer: Mike Myers, Jessica Alba, Boyd Banks, Ben Kingsley, Samantha Bee, Jessica Simpson, Sachin Bhatt Genre: Komedie Premiere: 15. august «Skal vi slåss eller skal vi danse, skallemann?» Det er ikke lenge siden jeg så Austin Powers-filmene på nytt, og med unntak av den uinspirerte treeren står de seg svært godt. Vellykketheten skyldes i stor grad Mike Myers sans for filmatisk humor, måten selve filmmediet brukes for å lage morsomheter. En naken Austin foran en diger pølse som kuttes opp, for eksempel. Etter Austin-film nummer tre har Myers konsentrert seg om Shrek og annen animasjon, så det knytter seg visse forventinger til The Love Guru der kanadieren spiller en indiskfødt amerikaner som fungerer som blanding av vismann og Runar Søgaardaktig bløffmaker. Målene hans? Å rægge opp Jessica Alba, hjelpe en kjærlighetssyk ishockeyspiller og å komme på Oprah. Myers og kompani skal ha for filmens enorme mengde scener, påfunn og morsomheter. Men regissør Marco Schnabel mangler det overordnede blikket historien hadde fortjent, og filmen føles dermed blodfattig, uten energien den er avhengig av. Det er synd, for potensialet er som sagt ikke verst. The Love Guru er likevel ikke ren krise, den er mer småmorsom og humrevennlig enn kjedelig, men kommer neppe til å tåle tidens tann som nevnte Austin Powers. Men Verne «Mini Me» Troyer og lyte-, penis- og bæsjehumor er jo aldri helt uinteressant heller. Einar Aarvig Fighter Danmark 2007 Regi: Natasha Arthy Med: Semra Turan, Cyron Melville, Xian Gao Genre: Action/ Drama/ Ungdom Premiere: 1. august Fighter er en mørk dansk kamsportfilm om dansktyrkiske Aicha som elsker Kung fu (jada, ikke karate, kickboksing, judo eller noe annet døvt. Kung fucking fu!) men den gammeldagse familien hennes vil ikke la henne trene sammen med gutter. Generell urettferdighet og presset fra familiens forventninger gjør at Aicha bygger opp stadig mer sinne og frustrasjon. Det kommer til å bli bråk. Ved å la filmen handle om ungdomsopprør, kulturforskjeller og en outsider som trener kampsport kunne Fighter utmerket ha blitt en klisjesmørje av de virkelig ille. Men neida. Her er det ingen konservativ storebror som, bekvemmelig nok, viser seg å være en dobbeltmoralsk skurk. Scenene fra den tyrkiske familien virker skildret fra innsiden, vi ser dem ikke med blikket til en godhjertet danske. Kung fu-scenene er (med unntak av noen mindre vellykkede Matrix-kloninger) svært imponerende og utøverne viser også at de kan spille skuespill. Dessuten føles «vær tro»-tematikken både viktig og ekte og stemningen i dojoen, der den ekstremt autoritære Chow Yun-Fataktige mesteren regjerer, er forbilledlig formidlet. I forrige utgave uttrykte undertegnede bekymring for ungdomskulturen i forbindelse med den totalt jævlige idiotfilmen Never Back Down. Denne sorte perlen fra Danmark blåste den totalt avgårde. Både bekymringen og filmen. Fighter er fet, som et kung fu-spark i trynet på alt du ikke liker. Einar Aarvig 32