Filmanmeldelser «Lei av solskinn, badevær og varme kvelder? Nyt sommerferien på Vestlandet, da vel!» «Synes så tydelig jeg så Hulk der ute, jeg!» The Mist USA 2007 Regi: Med: Frank Darabont Thomas Jane, Marcia Gay Harden, Andre Braugher, Laurie Holden, m. fl. Genre: Skrekkfilm Premiere: 11. juli Mark of Cain Storbritannia 2007 Marc Munden Matthew McNulty, Gerard Kearns, Shaun Dooley, Leo Gregory Genre: Action/Drama/Krigsfilm Premiere: 11. juli Regi: Med: «This movie sucks Hancock!» Hancock USA 2008 Regi: Peter Berg Med: Will Smith, Charlize Theron og Jason Bateman Genre: Action/Komedie Premiere: 18. juli Kjekkasen Will Smith og übervakre Charlize Theron har hovedrollene i en superheltfilm utenom det vanlige. Will spiller Hancock, en skakkjørt og misforstått superhelt, som drekker, banner og oppfører seg ufyselig. Hver gang han prøver å redde byen, ender han opp med å gruslegge den. Alle innbyggerne er møkka lei hele fyren, og ved en tilfeldighet treffer Hancock en pr-agent (Jason Bateman) som tilbyr seg å hjelpe ham med å rette opp sitt frynsete image. Imidlertid blir ting enda mer komplisert når Hancock treffer pr-agentens sexy kone, Mary (Charlize Theron). Originalmanuset skal visstnok være en ganske mørk affære, hvor Hancock blant annet tar livet av jenter han har sex med ­ siden han på alle måter er superutstyrt... Både dette aspektet og andre mørke sider ved figuren Hancock er luket bort, og filmen har endt opp med å bli en lettsindig sak, skreddersydd for et sommerfresh og lettere åndsdøsig publikum. Dette er muligens en overkant trygg og litt feig løsning av regissør Peter Berg (for å ikke snakke om produsentene han har i ryggen), men Hancock har likevel blitt en svært severdig sak, mye takket være Will Smiths uimotståelige sjarm og «screen presence». Jason Bateman gjør også en stor jobb i rollen som den naive, idealistiske og godhjertede pr-agenten Ray, mens Oscar-vinner Charlize Theron tar rollen som husmoren med noe å skjule på strak arm. På sitt beste er filmen skikkelig gøyal og actionfylt, og på sitt dårligste er den fremdeles ganske artig. Ikke dårlig! Her og der lugger det litt i historiefortellingen, men Hancock har en energi og morofaktor som kan minne litt om en klassiker som Men In Black. Det lukter også en oppfølger eller to lang vei, noe jeg personlig gleder meg til. Hancock er en av sommerens sikre kinovinnere, en ren underholdningsbombe som du kan blåse ut hjernen din med når livet er på sitt lyseste. Le LD Nguyen Det at du av og til digger å kunne stappe en svær, dressingdryppende burger inn i hølet foran, trenger ikke å bety at du tror at dette er bra mat. Slik har jeg det med sånne filmer som The Mist. Her snakker vi guilty pleasure så det griner etter. Men jeg skammer meg slett ikke, det å kunne se en tullete skrekkfilm med masse creepy/komiske monstre og et gjennomsyra stupid persongalleri føles stadig oftere som et privilegium i denne jobben. Som regel heier du på et par av folka og håper de skal overleve marerittet og slippe unna. The Mist har den utsøkte kvaliteten at du sitter ganske så snart og heier på monstrene, slik at du slipper flere teite dialoger og slett skuespill fra de ymse karakterene. Nuvel. En New York-kunstner flytter med kone og barn til en liten småby uti redneckland. De lokale innfødte er skeptiske til ham, men han innbiller seg at dette er et herlig sted å være. En dag siver en stor, tung tåke inn over stedet, og inni tåka er det et eller annet som ikke vil verken han eller noen av de andre av byens innbyggere noe vel. En gjeng med mennesker er trapped i et supermarked. Panikk, kaos, angst og redsel, og intern destruktivitet blant de fangede. En religiøs fanatisk dame plaprer sprøyt filmen gjennom, og du sitter i kinosetet og trygler monstrene om å spise henne ­ vær så snill! Hvem vet, kanskje du er heldig? T h e Mist er en tullete film, men med masse sjarm. Ufrivillig sjarm, riktignok. Det ligger et slags gravalvor over hele filmen som får deg til å glise i vantro. Riktig så underholdende, er den. Velbekomme! Ha kos! Le LD Nguyen Etter å ha drept Abel ble Kain dømt av Gud til å vandre rundt på jorden i skam. Han fikk et skammens merke, et merke som også hindret andre i å drepe ham. Det er dette merket de to kompisene i hovedrollen i denne filmen får føle. Etter å ha deltatt i mishandling og lemlestelser av krigsfanger i Irak, riktignok ikke med samme grad av overlagthet og frivillighet, blir ikke livet så enkelt. Bilder av udåden lekker ut, takket være en forsmådd kjæreste, og gutta blir stilt for retten. Men det var befalet som hadde ansvaret, noe som setter lojaliteten til militærsystemet og det nokså harde kameratskapet på prøve. Filmen motiverer til en viss grad de tildels seksuelle overgrepene ved å vise maktesløsheten og frustrasjonen soldatene føler, og er også basert på faktiske hendelser. Til å begynne med er den filmatiske stilen sober med et visst dokumentarpreg. Overeksponerte bilder vi kjenner fra mange andre filmer fra Gulfområdet, og ingen musikk. Dessverre begynner filmen midtveis å fortelle oss hva vi skal føle ved hjelp av musikk, noe som ikke er nødvendig, de grusomme hendelsene tatt i betraktning. Mark of Cain er definitivt en viktig film, om overgrep, lojalitet og rettferdighet, og har blant inkassert en pris fra Amnesty International. Bra. Men situasjonene, dialogen og dilemmaene føles litt for tvungne til å gjøre den til et filmatisk mesterverk. Einar Aarvig 28