Hele dette bilaget er en annonse for Pinse for Alle Pinsevennene har alltid hatt den beste musikken, og jeg er en stor elsker av bedehusmusikk fortsatt, sier Levi Henriksen. Her i Zion i Kongsvinger hvor barndommen ble formet. Innfelt: Zion og den lokale menigheten i 1932. FOTO: Morten Brakestad FOTO: Korsets seier En oppvekst foran flanellografen Etter hvert har jeg skjønt at jeg som forfatter blir betraktet som eksotisk fordi jeg kommer fra et pinsevennmiljø. a mtidig har jeg forstått at mange synes det er merkelig at jeg ikke tar et oppgjør med hvor jeg kommer fra. Men det var først gjennom å våge å vedkjenne at jeg i hjertet og blodet er pinsevenn, at det jeg skrev ble troverdig. Jeg er ingen rettroende pinsevenn, jeg er ikke noe høyverdig kristent menneske, og jeg er mye oftere i kjerka enn på Filadelfia, men jeg vil aldri kunne juge meg vekk fra hvor jeg kommer fra. Minnene om møtene på Zion, Granli, vil for alltid fylle meg med en følelse av samhørighet, av å Navn: Levi Henriksen. ha en egen verden utenfor verden, som jeg aldri har opplevd i ettertid. Visst har jeg følt dirrende Født: 1964. pekefingre søke mitt syndige hjerte, visst har jeg Bosted: Elvis Presley kjent fornemmelsen av helvete åpne seg under Boulevard på Granli utenfor Kongsvinger. meg og visst har jeg sett fordømmelse. Stupid fordømmelse. Yrke: Forfatter. I disse hijab- og burkatider skal vi ikke lenVar tidligere journalist ger tilbake enn midten av 70-tallet for å oppi avisa Glåmdalen. leve noe av det samme. Jeg kan fortsatt huske rabalderet det ble hos enkelte i menigheten da mamma som den første kvinnen klippet håret og også kunne være frekk nok til å gå i langbukser. Jeg har også hørt bruken av kanskje det styggeste ordet jeg vet om, frafallen, men samtidig har jeg også som pinsevenn opplevd nåden. Nåden ved å tro, nåden ved å bli tilgitt, nåden ved å erkjenne at jeg er et bittelite menneske, men at gjennom å folde hendene kan jeg bygge meg et hus som ingen S vind selv med orkans styrke kan rokke ved, i hvert fall ikke blåse ned. Kanskje aller viktigst er det at pinsevennene har lært meg mye om det å være den barmhjertige samaritan i praksis. Kristendom for meg får noe fariséeraktig over seg hvis det bare handler om å kunne ramse opp bibelvers og være mest synlig og hørbar på møtene. Min mamma som for meg på mange måter er selve legemliggjørelsen av en pinsevenn har alltid, som Jesus sa, vært like mye opptatt av å være en gjører som en hører. Med mat og gitar har hun saumfart hjembygda mi, og det er ikke få syke, ensomme, drukkenbolter og gamle hun har besøkt for å forsøke å spre litt varme og medmenneskelighet i hverdagen. Min mor blir 85, og har aldri hatt førerkort, nettopp derfor blir dette bildet av den barmhjertige samaritanen på eselet sitt ekstra levende for meg når jeg tenker på mamma som har gått, sparket eller syklet i sitt virke som besøk svenn. Det var bare ikke noen som hadde begynt å bruke det ordet den gang hun var som mest aktiv. Hver gang jeg tenker på dette, blir jeg blir oppriktig stolt over å være pinsevenn. Å være pinsevenn ga meg også tidlig en følelse av å være annerledes, og du verden hvor takknemlig jeg er for det i dag. Hadde jeg ikke vært pinsevenn tror jeg neppe jeg ville blitt forfatter, for hva annet var det å være med min mor på jobb som søndagsskolelærer enn en læretid som forteller. I alt jeg skriver handler det om den evige kampen mellom det gode og det onde. Det handler om det å søke frelse, enten hos en kvinne, hos familien eller hos Gud sjøl. Det handler om å leve deler av livet sitt i knestående, det handler om å ta telling, om å være nede i grøftene og bruke begge sider av veien når man går, men framfor alt handler det om mennesker som alltid forsøker å reise seg igjen, som aldri slutter å strekke seg etter lyset. For meg er dette den vakreste egenskapen et menneske kan ha, og dette har jeg lært alt om hos pinsevennene. Etter hvert som jeg ble voksen har jeg også beg ynt å se på det å være pinsevenn med humor, og det har vært befriende. Det er for eksempel ikke tvil om at vi alltid har hatt den beste musikken, og jeg er en stor elsker av bedehusmusikk fortsatt. Og apropos musikk, første gang jeg opplevde en form for popstjernehysteri var da Emanuel Minos skulle gjeste Kongsvinger, og det var så mange som ville se ham at Filadelfia ble for lite og man måtte leie lokaler hos Vinger Hotell. Ja, og for ikke å glemme den gangen jeg så min første neger. Jeg vet det ikke er politisk korrekt å bruke en slik betegnelse i dag, men for meg har neger aldri vært annet enn en hedersbetegnelse. Da jeg var liten trodde jeg en neger var en pinsevenn på linje med de første kristne i Roma, altså noen som måtte slåss litt hardere enn andre for det de trodde på. Jeg så også for meg at negere var noe man høstet på disse sagnomsuste misjonsmarkene misjonærene jobbet på. Den første negeren jeg så var på Zion, Granli, han het Stephano Jerome fra Kongo. Jeg har fortsatt svarthvitt fotografiet av ham som mamma kjøpte til meg. Det henger på oppslagstavla mi over pc-en. Jeg ser på det hver gang jeg skriver. På den måten glemmer jeg aldri hvem jeg er, eller hvor jeg kommer fra. Levi Henriksen, forfatter 9
