Vic tor Enoksen instruerer under innspillingen av Under The Surface. Espen Olaisen, her ved et tidligere prosjekt. Fra filmen Klassens Klovn. en campingbilselger fra Ramfjorden. Per Wiggo er helt sjef. Over alt hvor vi har vært, virker det som han kjenner alle, han drar i en masse tråder hele tiden, virker det som, og får ting til å skje. Han spiller taxisjåføren, og han stilte med egen veteranbil. Helt klart en kjemperessurs, sier Håvard. SATS E R PÅ TIFF Duoen satser på å få vist filmen på TIFF. I fjor sendte vi inn en storyboard, altså en tegnet versjon av filmen, men det virket ikke som folka hos TIFF skjønte noen ting av den. Men nå vet de jo i alle fall at det kommer en film fra denne retningen. Vi får se, sier Håvard. Når en har drevet med en film så lenge, så blir det belønning i seg selv å få vist den. Men jeg tror konkurransen blir hard, jeg vet i alle fall at fem eller seks filmer fra Tvibit-miljøet er sendt inn til TIFF. Om filmmiljøet i Tromsø virker guttene udelt positive. Tvibit er jo veldig bra, det kan vi ikke få si nok, men dessuten så virker det som det skjer bare mer og mer i filmmiljøet ellers, også. Neste post på programmet for Espen og Håvard er spillefilm. Håper vi, selvsagt, sier Håvard. Men akkurat nå skal vi på filmquiz på Verdensteateret. EXPLOITATION EXTRAVAGANZA Reinert Kiil heter mannen fra Nordkapp kommune som står bak filmprosjektet med det velklingende(?) navnet "Hora". Mediene ble først oppmerksomme på filmens eksistens gjennom et noe klønete formulert presseskriv som proklamerte at Norges første exploitation-film var på banen. Exploitation er en sjanger som var 12 veldig populær i USA på seksti- og syttitallet, grunnet en generell jenking av krav av hva som var lov til å vise på kino og hva som ikke var det. Dermed fikk kinopublik ummet servert filmer med innhold de ikke hadde drømt om å kunne skue på det store lerretet, innhold som blant annet innbefattet rå vold, bruk av narkotiske substanser, hard rock, nakenhet, kannibalisme, motorsykkelgjenger, dominerende kvinner, blod, gørr, kort sagt: Alt du ikke tør innrømme (eller vet) at du elsker å se på film. Dette skulle være film som ikke appellerte til det intellek tuelle, tenkende menneske, men film som heller appellerte til våre aller innerste og mest usminkede følelser, disse følelsene som ikke finnes i forskjellige nyanser. SELVLAGET ER VELLAGET Reinert Kiils film er ingen skam for sjangeren i så måte, og tar utgangspunkt i en undersjanger av exploitation som blir kalt Rape/Revenge. Filmens kvinnelige hovedperson blir voldtatt, og i stedet for å trekke seg tilbake og slikke sårene fysisk og rent mentalt, bestemmer hun seg for å ta hevn. En grusom hevn, skal vi tro Reinert Kiil. Jeg skrev en historie for en del år siden som jeg syntes var skikkelig bra, men jeg hadde ingen planer om å gjøre den til en exploitation-film, overhodet ikke, sier Kiil. Den unge reg issøren bodde den gang i Tromsø. Jeg hadde vel kanskje ikke guts for å få den laget. Etter hvert fikk jeg en mye større tilgang på ressurser, og da bestemte jeg meg for å ta steget ut og sette i gang, sier Kiil. Foruten kultstatus i filmmiljøer, er exploitation-film, og alle dens undersjang rer, en sjelden fugl på norske kinoskjermer. Sjangeren ble forholdsvis stor i USA, Italia og Japan. Jeg bestemte meg for at hvis jeg ville lage denne filmen, så skulle den ikke bli sånn halvveis. Filmen inneholder en del grafisk vold, og det er... ganske grusomme greier, medgår Kiil. Så vi tar den helt ut. Hvis ikke tror jeg det hadde vært mye lettere å avskrive den og ikke akseptere det hvis den hadde vært sånn halvveis godt utført. STØT TE KR Ø LL Reinert flyttet til Tromsø fra Nordkapp, og ble ikke oppmerksom på filmmiljøet på Tvibit før nesten to år hadde gått. Reinert mener at det jobber mange velv illige og hjelpsomme sjeler på Tvibit, men at det ofte ikke er tilstrekkelig nok ressurser for unge filmskapere i Tromsø. Kommunen gir jo penger til Tvibit som gir ut penger til oss, men ofte er det ikke nok, sier Kiil, men legger til at det er en god stund siden han var involvert i miljøet rundt Tvibit. I tillegg har han søkt om støtte fra sin hjemkommune. Jeg har søkt om støtte opp mot tjue ganger fra hjemkommunen min, uten å få noe som helst. Kommunene har ofte trang nok økonomi som det er, og gir heller penger til idrettsforeninger og lignende, sier Kiil, som ikke legger skjul på at det kan være tungt å virke som filmskaper i Nord-Norge. Reinert Kiil jobber nå til daglig som rekvisitør i Oslo. Etter hvert ble det ikke nok arbeid for meg i Tromsø, så da flyttet jeg til Oslo. Jeg merker forskjell, sånn sett. Hvis jeg vil ha gripust y r, kan jeg bare ta en telefon og få låne utstyr til flere hundre tusen kroner gratis. I Tromsø måtte jeg låne ustyr av TV Tromsø, og selv om tanken og velviljen nok var god, så var ofte ustyret halvgodt. N ESTE N FERDIG INNSPILT "Hora" er så godt som ferdig innspilt. Vi skal spille inn fire nokså lange sekvenser til, så går den i klipping, sier Kiil. I begynnelsen av oktober ventes en slags kladd av filmen å være ferdig, men filmen ventes ikke å være helt og holdent ferdigstilt før til sommeren. To distributører har meldt sin interesse, men med to forskjellige agendaer. Den ene distributøren prøver å få den ut på DVD-release, mens den andre er mer orientert mot kino, sier Kiil. Hvordan filmen blir mottatt ved en eventuell kinovisning er Reinert Kiil litt usikker på. - Det spørs om den blir tatt inn noe sted, da. Jeg håper å kunne vise den på TIFF, sier Kiil avslutningsvis. Vi vil ikke begi seg ut på spekuleringer i så måte, men om man kan vise filmer med treningstøykledde samer med nag til sambygdinger, kan man vise filmer med hevnhungrige voldtektsofre, også. Filmmiljøet i Tromsø er altså i aller høyeste grad i full vigør. Det filmes, klippes og lydmikses i mangfoldige rom, komplett med tett luft, tomme kaffekopper, nudler fra 7-Eleven og alt som hører lange dager og netter med utrettelig arbeid til. Tiden vil vise hvilke filmer som blir tatt med i programmet til TIFF, når festivalen går av stabelen 13.-18. januar 2008. At det blir bydd på spennende historier og høy kvalitet fra de unge, nordnorske filmskaperne, er det derimot ingen tvil om.
